Listhaugs stygge spill

Kalkulert kynisme på et nivå som ikke er sett før i norsk politikk.

«Unnskylder kriminelle og angriper politiet», utbasunerte Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug i Dagbladet om byrådsleder Raymond Johansen. Det er drøyt. Det er grovt. Det er en løgn.

For andre gang denne uka hadde Frp tatt turen til Bogerud, en helt normal drabantby i Oslo. En fredelig bydel som i slutten av juli opplevde en dramatisk episode som involverte ungdom og politi. Saksforløpet er ennå ikke kartlagt. Statsråden fulgte i fotsporene til Christian Tybring-Gjedde som også hadde fått øynene opp for den billige politiske muligheten som hadde åpenbart seg på Bogerud.

I Dagbladet, som i tillegg til forside og en dobbel nyhetsside også slipper Listhaug til med kronikk, skriver Listhaug om en «alarmerende utvikling» i Oslo. Og om en venstreside «med politifiendtlige holdninger», som «unnskylder brutale kriminelle som voldtar, raner, stjeler og som gjør det utrygt for lovlydige borgere». Hun kaller sine politiske motstandere «de kriminelles gode hjelpere». Det er så man knapt tror det man leser. Det er kalkulert kynisme på et nivå som ikke er sett før i norsk politikk. Antall anmeldelser i Oslo er redusert med 25 prosent siden 2013. Antall gjerningspersoner under 18 gikk ned fra 2017 til 2018, men ja, det er en hard kjerne av gjengangere. Politimesteren presiserte etter 2018 at det trengs tålmodighet for å løse utfordringene.

Byrådslederen var svært tydelig etter tildragelsen på Bogerud. Han ga sin fulle støtte til politiet, så tydelig at vi på lederplass mente han burde balansere det litt bedre all den tid Bogerud-episoden var uavklart. Sylvi Listhaug karikerer det som er det voksne og ansvarlige perspektivet på problemene i Oslo: At storsamfunnet også må se på de grunnleggende sosiale faktorene, og søke å forstå komplekse utfordringer. Selvfølgelig er en byrådsleder opptatt av det.

Angrepet på Oslos ansvarlige politikere fra en tidligere justisminister og nestleder i partiet som har sittet med ansvaret for justissektoren i Norge i seks år, er nærmest et overgrep i sin usaklighet. Men det er heller ikke styggere enn man må forvente fra et kriserammet, panisk parti.