Siden slutten av mai har Latin-Amerika vært koronavirusets episenter. Ifølge offisielle tall er 3,5 millioner latinamerikanere smittet, og rundt 150.000 er døde. Det reelle tallet er sannsynligvis langt høyere. Latin-Amerika er også spådd å bli aller hardest rammet økonomisk av koronapandemien. Brutto nasjonalprodukt er beregnet å minske med i gjennomsnitt 10 prosent i år, og 45 millioner flere vil bli fattige.
En ny undersøkelse utført av den Inter-Amerikanske Utviklingsbanken (IDB) viser at halvparten av latinamerikanerne har mistet jobben eller inntekten på grunn av pandemien. En nesten like stor andel av bedriftene har måttet stenge.
En vei ut av koronakrisa vil kreve investeringer i økonomi og offentlige tjenester – og politisk lederskap. Og der begynner problemene. Etter gjeldskrisa på 1980-tallet lå de latinamerikanske økonomiene på ryggen, og åpent for investeringer fra USA og Europa som kjøpte skakkjørte statsbedrifter, men også presset på for en nyliberal politikk. Etter finanskrisa i 2008 var det snarere kinesiske investeringer som reddet Latin-Amerika fra en langvarig krise. Det styrket flere venstreorienterte politiske ledere, og deres nasjonalistiske utviklingspolitikk, og det befestet Kinas rolle som handelspartner, sentral investor i infrastruktur og energi, og långiver. Det skjedde uten at USA reagerte nevneverdig.
Les også: Slipper opp mens epidemien vokser
Da Latin-Amerika ble stadig mer dominert av høyreorienterte regjeringer fra rundt 2015, justerte Kina strategien, blant annet ved i større grad å la «private» selskaper lede an. Samtidig ble det kontroversielle forholdet til Venezuela tonet ned, mens Kinas teknologigiganter utviklet infrastruktur og begynte å tilby tjenester i flere land i Latin-Amerika. De høyreorienterte regjeringene konkluderte tilsynelatende med at avhengigheten av Kina var altfor stor til å begynne å ta ideologiske kamper med stormakten.
Den avhengigheten er ikke blitt mindre etter koronakrisa. Kina har sendt et ukjent antall flylass med smittevernutstyr, og lansert nye investeringsplaner, mens flere av de store latinamerikanske selskapene er gått, eller er i ferd med å gå, konkurs.
Samtidig øker debatten rundt Kinas rolle. Det skjer ikke minst på grunn av det spente forholdet mellom USA og Kina. Det nyeste eksempelet på det er maktkampen om IDB – utviklingsbanken for Latin-Amerika. IDB ligger i Washington, og USA har alltid spilt en viktig rolle. Men de latinamerikanske landene er mottakere av lån, og har flertallet i styret, og det har vært en uskreven regel siden etableringen i 1960 at presidenten kommer fra Latin-Amerika.
Nå er USA i ferd med å true igjennom at ultrakonservative Mauricio Claver-Carone fra Florida skal overta som president i september. Bakteppet er Kinas økende innflytelse etter inntreden i 2009. I fjor skulle toppmøtet i IDB for første gang avholdes i Kina. Det ble imidlertid avlyst etter en konflikt om hvem som var Venezuelas legitime representant, der Kina og USA stod på hver sin side.
I Brasil har høyrepopulisten Jair Bolsonaro svingt mellom å søke økonomisk samarbeid med Kina, og komme med «Trump-aktige» utfall mot landets viktigste handelspartner og storinvestor. Da hans sønn, Eduardo Bolsonaro, omtalte koronaviruset som «Kinaviruset» i nok et forsøk avlede oppmerksomheten fra Bolsonaro-regjeringens katastrofale håndtering av pandemien, hadde den kinesiske ambassadøren fått nok. På svært lite typisk kinesisk vis, langet han ut mot Bolsonaro og lurte på om han var blitt hjernevasket av USA.
Episodene er langt mer enn stormer i de diplomatiske cocktail-glassene. De er resultater av at Latin-Amerika står i skvis mellom USA og Kina. USA har verken evne eller vilje til å lede i sin tidligere bakgård, men gjør uberegnelige, kortsiktige og ofte ødeleggende forsøk på å dominere. Kina på sin side virker stadig mer innstilt på å forsvare sine langsiktige interesser i Latin-Amerika.
Les også: Brasils president bekrefter at han har testet positivt for koronavirus
Mexico kan synes å ha valgt side da president Andrés Manuel López Obrador svært overraskende takket Trump for hans «respekt for Mexico og mexicanere» under et statsbesøk i Washington i forrige uke. Glemt syntes å være at Trump har bygget mye av sin støtte på løfter om en mur mot Mexico – og López Obrador mye av sin på å protestere mot den.
Resten av landene vil nok prøve seg på en balansegang mellom de to stormaktene. Hvorvidt de lykkes vil være avhengig av politisk lederskap. Som koronapandemien har vist for all verden står det dårlig til på den fronten. Bolsonaro er blitt et globalt fyrtårn for pandemifornektelse og er selv smittet.
Det siste har han til felles med Honduras’ og Bolivias presidenter, samt to av Venezuelas mektigste politiske ledere. Alle disse og flere andre kjennetegnes av at de både splitter folket og nyter liten grad av tillit og legitimitet. Det er et elendig utgangspunkt for å samtidig konfrontere en koronapandemi og en stormaktsstorm.
Les også: Benedicte Bull: Karantenens kriminelle profitører i Latin-Amerika