Innlegget er skrevet i samarbeid med Ingun Grimstad Klepp, forsker ved Statens institutt for forbruksforskning
TV 2 har akkurat avsluttet en serie med tittelen Sykt perfekt der vi møter ungdom som forteller om hvordan presset på utseende og prestasjoner virker inn på dem.
Det er fryktelig at unge mennesker mister appetitten på livet og tiltro til seg selv. Men har vi ikke hørt dette før? Er det ikke også en fare for at det å henlede oppmerksomhet mot problemet også kan bidra til å øke det? Nok en gang slås det fast at kropp og klær er avgjørende for hvordan unge jenter blir bedømt og bedømmer seg selv. Men hvorfor er det ingen vilje til å diskutere løsninger? Det er som om samfunnets eneste mulige reaksjon på problemer omkring det såkalte «motepresset» er lett moralsk harme. Og som alle egentlig vet: det hjelper ingen!
Vi så det tydelig tidligere i år i forbindelse med debatten om skoleball. Kjøpepress, kroppspress og forbruk ut av kontroll fikk enkelte skoler til å avlyse ball, og mange flere elever til å frykte det samme. Men avlyste ball vil ikke bidra til å løse de problemer debatten reiser. Det er jo ikke bare på ball klærne er egnet til å få mange til å føle seg utenfor, enten det nå skyldes økonomi eller kroppsfasong. Vi trenger med andre ord redskaper til å tenke rundt klær og forbruk i sammenheng med skolen.
Vi trenger å nedtone betydningen av kroppen og klærne som estetiske objekter, og dermed hvordan de brukes til å bedømme hverandre. Denne nedtoningen kan f.eks. gjøres gjennom å legge større vekt på funksjon. Da må vi diskutere hvilken hensikt de har og hvilke mål de skal bidra til å nå. Det kan sikkert være ulike meninger om hensikten med et skoleball, men ut ifra egne erfaringer synes det som om skolen bruker denne anledningen til opplæring i selskapsdans, høflighet og omgangsformer. Dette er dermed en god anledning til å diskutere klærnes rolle, hvordan man på best kan kle seg til fest, samtidig som man muliggjør dans og sosial integrering. Dette er jo noe vi alle må kunne. Å fokusere på «ballets dronning» eller «konge» er selvsagt helt fint så lenge dette dreier seg om å få flest mulig til å føle seg vel og velkommen, ikke innenfor- og utenforskap.
I andre diskusjoner omkring barn og press på utseende, forbruk og merkeklær er «løsningen» skoleuniform, og dermed like bombastisk og ureflektert som å avlyse ballet. Hvorfor trekkes ikke gode erfaringer fra påkledning av barnehagebarn og mat i skolen inn i denne debatten? Begge er eksempler der forbruket reguleres i et samarbeid med familien til beste for barnas helse og læring.
I påkledningen av barnehagebarn står fysisk aktivitet i fokus. Det er ikke «greit» å levere barn i barnehagen med klær uegnet til lek utendørs. Ull innerst, ekstra sokker og regntøy er krav som stilles. Disse kravene er knyttet til en helt bestemt idé om at barn har godt av fysisk aktivitet utendørs. Men hva med skolen? Når og hvorfor blir det greit at barna kommer uten gummibukse og ullsokker? Endringene i påkleding er ikke forankret i at fysisk aktivitet er mindre viktig for barnas helse og læring. Snarere tvert imot. Hvert år teller! Jo lenger vi kan kle barna til aktivitet og ikke til estetiske objekter for egne og andres kritiske blikk, jo bedre.
Å fokusere på løsninger i forhold til problemer er generelt en bedre idé enn bare å ha fokus på problemer. I dette tilfelle handler det om å diskutere hva vi ønsker av påkledningen. Hvordan kan den bidra til å gjøre barna best mulig rustet til å ta del i det som skal foregå på skolen. Det er med andre ord bedre å kreve at barn bruker ryggsekk, fordi det er en bedre måte å bære bøker og PC på, enn å diskutere «dyre designervesker». Innenfor mat har vi allerede praksiser som tilsier at regulering av forbruket er mulig. Det er ikke greit å komme med potetgull og cola som «matpakke». Skolen stiller krav til at maten fremmer skolens formål, læring. Det betyr ikke at det ikke er rom for egne ønsker og behov.
Barn må lære alt de trenger for å bli gode, lykkelige og nyttige samfunnsborgere. I vårt samfunn er det store og voksende forskjeller med hensyn til økonomi, helse og utseende. Barna trenger å forstå hvordan vi kan leve sammen og både sette pris på de godene vi er gitt og hvordan vi kan gjøre dette uten å skape unødvendig ubehag for andre. Klær er en arena der denne diskusjonen blir konkret og praktisk. Men mens mat og helse både er skolefag og områder for politisk diskusjon, er situasjonen helt annerledes for klær. Vi som forsker på klær blir sjelden eller aldri trukket inn der klær diskuteres og det finnes ingen politikk på feltet. Klærne overlates gladelig til rosabloggere og andre kommersielle krefter. Debatten blir deretter. Ser vi på omfanget av de utfordringer der klær og utseende er involvert, fra manglende fysisk aktivitet til overfokus på kropp med påfølgende forstyrrelser av alt fra selvfølelse til spisevaner, er dette vanskelig å forstå.