Skitten kamp om Det hvite hus

President Donald Trump har de siste ukene snakket om «Obamagate». Det klinger som «Watergate», skandalen i 1974 der Richard Nixon ble avslørt som en simpel skurk. Trump påstår nå at Obama var det samme. Korrupt. Kriminell. Inkompetent.

Påstander, påstander, påstander. Han vet at noe av dritten sitter igjen. Det er en strategi.

Presidentens sønn Donald jr. kalte nylig den sannsynlige demokratiske motkandidaten Joe Biden for pedofil. Selvsagt med et avvæpnende «det var bare kødd» som forklaring. Men det sies. Og det ble understreket på hans sosiale medier-kontoer med en samlevideo av Biden sammen med barn.

På den andre siden har Biden kalt Trump «den mest korrupte presidenten i moderne amerikansk historie».

Trump: De burde gjort som Brundtland – nå truer han med å trekke støtten til WHO permanent

Det er selvsagt ingen helt urimelig påstand, men bidrar likevel til en spiral av hat, anklager og løgner som akkurat i disse dager spinner fortere og fortere.

Midt i koronakrisa er USA på oppløpssida på vei mot presidentvalget 3. november. Det er all mulig grunn til å stålsette seg. Det kommer til å bli stygt. Særlig når Trumps målinger nå viser at han taper terreng mot Biden, også i de viktige vippestatene, og mister grepet om de eldste velgerne – som hjalp ham sist.

I NRKs nettarkiv ligger det to rykende ferske dokumentarer som tar for seg to av de største fenomenene i nettopp moderne amerikansk politikk, Hillary Clinton og Watergate.

Begges skygger hviler stadig tungt over Washington.

Nanette Bursteins «Hillary» er et prosjekt som åpenbart ble igangsatt for å dokumentere Clintons vei tilbake til Det hvite hus. Istedenfor ble det et nakent portrett av en taper. Triumfferden gikk rett i Trump.

Det er frustrerende å se, fordi serien så til de grader understreker hvor vanvittig valget av Trump var da.

Og det er rett ut smertefullt å tenke på hva som kunne vært, ikke minst med tanke på situasjonen i USA akkurat nå der 100.000 snart er døde av korona, kaoset råder og landets splittelse blir dypere for hver dag som går.

Fra talerstolen etter nederlaget i 2016 beklaget hun at valgkampen mot Trump hadde blitt så stygg.

Dokumentaren er en god fortelling om den sannsynligvis beste presidenten USA aldri fikk. Om hennes mange opp- og nedturer, om USAs elsk-hat-forhold til henne.

Den er en deprimerende påminnelse om hvor vanskelig det ofte er å være kvinne i offentligheten, hvor nær umulig det er blitt å snakke artikulert om politiske løsninger og ikke bare i store bokstaver og slagord, og – ikke minst – hvordan rene løgner ble brukt for å knekke henne.

De mange og nærmest uendelige påstandene om at hun gjorde noe farlig og kritikkverdig med e-post-kontoen sin da hun var utenriksminister under Obama, om at hun var ansvarlig for at USAs ambassadør til Libya ble drept i et attentat i Benghazi, og hvordan hun og ektemannen Bill presset sin kjære venn og juridiske rådgiver til selvmord, eller også myrdet ham, i kjølvannet av den såkalte Whitewater-saken.

Trump brukte hele arsenalet av påstander i valgkampen da han kalte henne en skurk og sa hun burde fengsles. Lock her up.

USAs justisminister: Verken Obama eller Biden skal etterforskes

Bursteins serie minner oss på hvordan FBI knappe to uker før valget annonserte at de skulle gjenoppta etterforskningen av e-postene, for så å trekke det igjen.

Det er som Clinton sier om alle løgnene med et hjertesukk i serien: «Selv om en påstand blir avsannet, husker folk at den ble framsatt». Gjennom tiår hadde hun gjennomskuet strategien, men tapte likevel. For man får ikke vasket vekk all dritt, all tvil. Ingen røyk uten ild. Og dette er Trump og hans bande så altfor klar over når de nå bokstavelig talt daglig angriper Obama – og gjennom ham rammer hans tidligere visepresident Joe Biden, som vurderer en svart visepresident – eller angriper mediene.

Trump har kalt mediene for «folkets fiende» i praksis hver dag siden februar 2017, fra noen dager etter at han tiltrådte.

Hvis verdens mektigste mann sier det mange nok ganger, blir det til slutt en sannhet for mange. Og er mediene fienden, ja da er det presidentens ord man må lytte til.

Det såkalte «Obamagate» er diffust og har forvirret. Trump blåser i hundefløyta. Men angrepene på Obama, på den politiske motpartens største symbol og viktigste samlingspunkt, er bevisst rettet mot det mest kraftfulle uttrykk for et historisk alternativ til hvit makt: Den svarte presidenten.

Det han gjør er reinspikka rasisme.

Det er en motsetning det er lett å spille på og som mobiliserer i det rasedelte USA. Som Trump gjorde det under mellomvalget i 2018 da han snakket om en karavane av flyktninger på vei mot USA som en stor trussel.

«Watergate»-dokumentaren som er å se på NRK, med undertittelen «Eller: Hvordan vi lærte å stanse en president ute av kontroll», bringer kanskje ikke noe nytt til torgs, men er en knallsterk påminnelse om de faktiske parallellene mellom Nixon og Trump. Uten at det sies.

Om hvordan begge sparker brysomme etterforskere og kriger mot mediene, og hvordan en hel offentlighet handler om presidentens person og ikke politikk. Serien har også et ubehagelig frampek der den forteller om at militæret under det dramatiske sluttspillet i 1974 ble instruert av forsvarministeren til ikke å følge Nixons ordre.

Hva kan en Trump finne på?

Akkurat som Watergate var større enn Nixon, er høstens amerikanske valg større, mye større enn Trump. Det handler igjen om presidentembetets integritet og om Amerikas sjel. Intet mindre. Men det skal bli verre, mye verre før det blir bra igjen.