På ferie i et slemt land

Hva gjør det med oss at vi ikke lenger ser flyktningene, på samme måte som vi ikke ser problemene når vi er på ferie?

Jeg er på reise, min første vinterferie bestemt av Oslo kommune, siden jeg har en førsteklassing i hus. Det var vanskelig å finne et varmt nok sted som skulle fylle kravene til mannen jeg deler seng med, og samtidig ikke skulke skolen. Jeg liker at osloskolen har strenge fraværsregler. Å holde seg innenfor en uke med flyskam i bagasjen går fint. Flyskammen er bra å ha, ingen grunn til å klappe når et fly lander lenger.

Men denne gangen handlet det mer om hvor ondskapsfullt landet vi skulle reise til er.

Minsten og jeg gikk ned i kjelleren for å finne store kofferter, siden jeg alltid har med for mange skift, noe jeg er glad for siden jeg glemte idoformtabletter og vi har diaré på tredje dagen inn i ferien. Karmapoengene biter meg bokstavelig talt i ræva.

Jeg kom opp fra kjelleren med tre store kofferter og treåringen med et prideflagg. Jeg fortalte ham at hvis han tok med det flagget, kunne han komme til å bli drept. De gjør slemme ting mot mennesker de som styrer dette landet. De hater kvinner, de hater homofile, de er rasister. I det jeg sa det, hørte jeg at vi kunne ha vært på vei til ganske mange land.

Det kunne ha vært USA, der de er rasister og gjør det vanskelig for kvinner, for som så mange land innskrenker de abortrettighetene.

Hele seks stater har bare én abortklinikk hver igjen. Missouri kan bli den første staten uten en abortklinikk i det hele tatt, ifølge globaltperspektiv.no, som også hevder at flere stater åpner for dødsstraff for abort hvis Trump får inn sine folk som dommere. Han som styrer det landet, gjør slemme ting mot folk, kunne jeg sagt til ungene. Alle voksne mennesker er bekymret for Trump.

Han er som en episode av NRK Super sin Fantasity, der barn overtar som statsministre og bestemmer de villeste ting.

Eller jeg kunne ha vært på vei til Russland, som både hater kvinner, homofile og mennesker som ikke mener det samme som myndighetene. Aftenposten hadde en lang artikkel denne uka om hvor dårlig stilt det er med menneskerettighetsorganisasjonene i Russland. Overskriften var at de ikke blir skutt, slik de ble av Stalin, men de blir lesset ned med papirarbeid og bøter av Putin. Myndighetene bruker den såkalte utenlandsk-agent-loven fra 2012, skrev Aftenposten. De blir sett på som landssvikere. Overskriften lyver litt, for oss som husker drapet på Anna Politkovskaja, døde ikke hun av for mye papirarbeid.

Vi kunne ha dratt til Aserbajdsjan. Også et land som hater menneskerettigheter og homofile.

Der journalister og advokater har reiseforbud og er dømt til å være i undertrykkelsen. Ingen vinterferie på dem utenlands resten av livet. Vi kunne dratt til Saudi-Arabia, der det ikke fikk noen konsekvenser å partere journalisten Jamal Khashoggi. Et land du absolutt ikke må møte opp i med prideflagget stikkende ut av ryggsekken.

Hvis det hadde vært varmt nok, hadde jeg dratt til Hellas.

Jeg er jo ikke politiker, så jeg slipper til og med inn i Moria-leiren. Eller er Hellas så bra å dra til? Hellas gikk dundrende konkurs for noen år siden, og sliter med både økonomien og flyktningene vi her hjemme ikke vil ha klatrende over gjerdet og grensa vår. «At situasjonen er så farlig at de ikke vil slippe oss inn, sier vel sitt», fortalte Karin Andersen fra SV i et intervju da de på Stortinget hadde bedt om å få komme og se på forholdene.

De kom ikke inn på grunn av sikkerhetsårsaker. Det er skrevet mye om Moria-leiren i det siste. Folk er desperate, ikke bare de som bor der.

Trude Jacobsen fra organisasjonen «Dråpen i havet» spurte UD i en kronikk i Klassekampen i forrige uke «Hvor mange millioner av norske bistandsmidler til Hellas er faktisk brukt?». Hun og flere med henne som har vært der, forteller om så forferdelige kår i leiren at du nesten ikke kan tro det skjer i et europeisk land som en gang, ifølge SAS-reklamen, fant opp demokratiet.

Det tålte forresten ikke det skandinaviske folket å høre. At vi ikke er unike.

Å være multikulturelle er tydeligvis en skam. Det kan godt amerikanerne være, men ikke vi. Men vi kan smykke oss i Norge med at vi er gode på ikke synes synd på folk i leirene i Hellas, det glemte SAS å nevne. Kanskje de skal bare gønne på å kritisere oss for det vi faktisk er nå til dags, ikke bare lage politisk korrekt reklame som forteller oss at vi ikke fant opp bindersen? Hva med at vi nordmenn finner opp en løsning på leirene i Sør-Europa?

Hva hvis vi finner opp løsninger som gjør at voksne kvinner slipper å bruke bleie fordi de ikke tør å gå på toalettet i mørket og heller ikke tør å sitte på bøtter inni teltene, fordi de deler telt med fremmede menn som kan voldta dem? Barn som er fire år er på flukt alene og bor med eldre barn, bak høye piggtrådgjerder. Gravide, voldtatte kvinner overtales av amerikanske religiøse organisasjoner til å føde barnet og adoptere det bort.

Tenk deg at du ankommer Moria-leiren og får en time til første asylintervju om FEM ÅR! Det er ikke kødd en gang.

Du får oppmøtetidspunkt, dato og adresse – om FEM ÅR! Dråpen i havet og andre som hjelper inni leiren lurer på hvor midlene fra myndighetene blir av. Kanskje jeg må droppe Hellas som reisemål, og resten av Europa, siden setningen min om myndigheter som er slemme stemmer på de fleste land?

Jeg burde tatt flyskammen, flyktningskammen, ytringsfrihetsskammen og menneskerettighetsskammen og samlet familien i en rask Tesla, kjørt opp til en strømfri hytte og lært ungene å gå på ski.

Men med denne snøfrie vinteren på Østlandet vil barna mine ende opp i snøtunnel når de blir voksne, med avleggs skiutstyr siden alle sportsbutikker blir lagt ned på grunn av overproduksjon av langrennsutstyr.

Så jeg vet ikke hvor samvittigheten kan føre meg på ferie, tenker jeg, her jeg sitter innesperret på et cruiseskip uten å få gå i land på grunn av Corona-viruset.

Nei, da! Jeg dro til et slemt land og lærte ungene mine å svømme politisk korrekt.