Norge bør holde seg unna

Norsk deltakelse i en militæroperasjon i Gulfen kan bli en snubletråd som trekker oss med i en konfrontasjon vi ikke har noen innflytelse på, og som vi ikke ønsker.

På forsommeren var USA en hårsbredd fra å bombe Iran i en gjengjeldelsesaksjon for den iranske nedskytingen av en amerikansk drone. Flyene var allerede i lufta da presidenten avblåste aksjonen. Hendelsen ble stående som en bekreftelse på at Trump vil unngå krig, men den viste samtidig hvor langt hans nærmeste rådgivere kan drive det. Sikkerhetsrådgiveren, utenriksministeren og flere med dem er hissigere på grøten enn presidenten. Dragkampen innad i administrasjonen kan bli avgjørende for krig og fred i Gulfen og det større Midtøsten.

Den umiddelbare foranledningen for dagens krise er USAs tilbaketrekking fra atomavtalen, som var forankret i en bindende resolusjon fra FNs sikkerhetsråd. Tilbaketrekkingen var derfor et eklatant folkerettsbrudd, og den er fordømt av en hel verden unntatt Israel, Saudi-Arabia og noen mindre stater på den arabiske halvøya.

USAs strategi er «maksimum press» mot Iran ved økonomisk krigføring og trussel om bruk av militær makt. Målsettingen er å drive Iran ut av andre land i Midtøsten, kastrere rakettstyrken og legge ekstra strenge begrensninger på atomprogrammet for all framtid. Målsettingen er også å fjerne den islamske republikken og gjeninnføre et USA-vennlig styre. Det er tilhengerne av regimeskifte som styrer i Washington nå.

EU står i spagaten. Den europeiske byttehandelsordningen (Instex), som skulle gjøre det mulig å handle med Iran på tross av de amerikanske sanksjonene, er mest en papirbestemmelse. Så lenge den ikke åpner for kjøp av olje og det ikke knyttes noen kredittlinje til den, er den tannløs. I ett år etter den amerikanske tilbaketrekkingen viste Iran likevel tålmodighet og holdt seg til atomavtalen. Ingen aksjoner mot Israel, og ingen angrep på skipstrafikken i Gulfen heller. Nå går de tilbake på sine forpliktelser, steg for steg, for å presse EU til å komme dem i møte.

I Washington og Jerusalem venter tilhengerne av militær makt på sin besøkelsestid. Mens Trump ser sanksjonene som et alternativ til krig, ser sikkerhetsrådgiver John Bolton og utenriksminister Mike Pompeo dem som et forspill. Den amerikanske militærmakten er overveldende: USA har noe sånt som 45 militære baser rundt Iran; den femte flåten er stasjonert i Bahrain, og flyvåpenet er enestående. Iran, som har vært gjenstand for våpenembargo siden revolusjonen, har ikke noe flyvåpen å snakke om. Det som kommer nærmest er rakettarsenalet. I det siste er overlegenheten markert gjennom forsterkninger til sjøs, til lands og i lufta. Iran satser derfor på asymmetrisk krigføring i Syria, Irak og Jemen og spiller på sine geografiske fordeler i Gulfen.

Så langt er det ingenting som tyder på at «maksimum press» får iranerne til å bøye av. De er overbevist om at hvis de gir etter vil presset bare øke. Motstanderen vil få blod på tann. For dem er Hizbollah og Syria første forsvarslinje og de vil ikke vike, men leker mus og katt med israelerne som bomber dem, mer enn det som kommer fram i offentligheten. Irak prøver å distansere seg, men Iran har ingen større problemer med å beholde fotfestet, for disse landene er filtret inn i hverandre.

Den iranske økonomien blør, men for hver måned som har gått siden Trump trakk seg ut av atomavtalen har de konservative styrket sine posisjoner. Kompromissløse krefter i Teheran og Washington spiller i hendene på hverandre, nå som før, med økende krigsfare som resultat.

USA har lenge prøvd å få i stand en koalisjon mot Iran som favner bredere enn Israel, Saudi-Arabia og Emiratene, og nå er Norge invitert til å delta i en felles militær operasjon i Gulfen for å beskytte skipstrafikken der. USA skal ta seg av kommando, kontroll og etterretning mens de andre deltakerne skal eskortere skipene inn og ut av Gulfen. Hormuzstredet er smalt; 20 prosent av verdens oljeforsyninger og 30 prosent av gassen passerer der; og det militære oppbudet er massivt. Faren for krigshandlinger – med eller uten overlegg – er derfor stor. I sommer har det vært en serie hendelser, som bl.a. har rammet norske skip.

Norge deler EUs syn på atomavtalen og beklager den amerikanske tilbaketrekkingen, som skapte krisen. Unionen har motvillig bøyd seg for de amerikanske sanksjonene, og vi har gjort det samme. Slik verden ser ut, med amerikansk kontroll over det internasjonale finanssystemet, dollarens stilling og det amerikanske markedets størrelse, er det for tiden lite vi kan gjøre med det. Men det er opp til oss selv om vi vil være med å fronte den militære delen av USAs ukloke politikk og folkerettsbrudd.

Deltakelse kan bli en snubletråd som trekker oss med i en konfrontasjon vi ikke ønsker og ikke har noen innflytelse på. Dette gjelder uavhengig av hvordan krigen starter, som en direkte konfrontasjon mellom USA og Iran eller ved opptrapping andre steder i regionen. I en slik situasjon har ikke Iran så mange kort å spille på, og motaksjoner i Gulfen er så godt som uunngåelig. Da kan det være for sent å trekke seg ut.

Den beste måten å sikre norsk skipsfart og norske interesser på er å jobbe sammen med alle de som vil dempe spenningen og unngå militær konfrontasjon, ikke ved å bidra til en operasjon som kan dra oss inn i den krigen vi helst vil unngå.

Kompromissløse krefter i Teheran og Washington styrker hverandre, nå som før, med økende krigsfare som resultat.