Mei meg ned, irriter meg!

Det skjer mye merkelig om dagen. Ikke bare på nyhetene, men også inni meg, her jeg sitter i leiligheten, alene med fryktelig mye tid til å kjenne etter. Det dukker opp nye følelser.

Jeg har begynt å kjenne på takknemlighet. Ikke en uttalt, velformulert, sånn som er brodert på baksiden av en pute-takknemlighet. For jeg har sagt at jeg er heldig før, men nå kjenner jeg på det.

Jeg savner livet mitt. Jeg savner de rareste ting.

Jeg kunne solgt leveren min for å stå på en full buss, fordi ingen seter er ledige. Stå ubehagelig tett opp til en fremmed, som hører på veldig høy musikk i hodetelefonene sine, og tenke «idiot».

Les også: «Jeg kan ikke be om hjelp. Ikke nå»

Haste inn ti minutter for seint på kontoret og møte blikket til min morsomste og mest gretne kollega som sier «god ettermiddag», bare for å poengtere at ja, klokka er ti over halv ni.

Spise lunsj i kantina og le av hvor rart det er å blande pastasalat og kokt torsk, og tenke at: skal de ikke finne på noe annet snart, de kantinefolka, «der jeg jobba før hadde mye bedre utvalg, dere».

Ja, jeg kan få tårer i øynene av tanken på å få ha en sånn klagete, meningsløs samtale.

Sitte på pulten min og vente på at klokka skal bli fire, glede meg til å pipe adgangskortet mitt tre ganger på vei ut av bygningen. Nesten bli myrdet av en eller annen optimistisk fyr med midtlivskrise på elsparkesykkel i Torggata.

Hva ville jeg ikke gjort for det nå?

Mei meg ned, irriter meg, ta setet mitt på bussen, «small-talk» til meg på T-banen når det er åpenbart at jeg ikke egentlig vil det, plis forstyrr meg her jeg sitter!

Les også: Dette er Dagsavisens nye podcast

Det minner meg om en ekskjæreste som alltid ble så sur når jeg tok håndkle hans etter at jeg hadde dusja. Den dagen han flytta ut så han på meg med store øyne: - «Nå er det ikke lenger noen jeg kan kjefte på» sa han.

Å være heldig betyr kanskje ikke at man er fornøyd, alltid. Å være heldig er også muligheten til å være misfornøyd.

Å ha den veldig lite produktive følelsen «irritert», som jeg er ganske sikker på at mange nordmenn har latent i kroppen. Og misforstå meg rett, det er nettopp irriterende med fattige setninger om at vi skal sette pris på de små tingene, og at vi er verdens heldigste og alt det der. Men jeg var faktisk mye rikere enn jeg trodde. Ses på en full buss, da. Håper det er snart.

Selma Moren

Journalist og debattansvarlig i Dagsavisen