«Jeg kan ikke be om hjelp. Ikke nå»

Se for deg følgende: Du lever en hverdag hvor mye av energien din brukes på å holde deg frisk, fordi du av og til ikke klarer å skille det som er virkelig med det som ikke er det.

Du har et støtteapparat rundt deg. En behandler du møter flere ganger i uka. Noen du kan ringe til, hvis det skjærer seg skikkelig.

Det støtteapparatet forsvinner, sammen med alt annet du pleier å lene deg på. Hva gjør du da?

[ (+) Her er tre norske kvalitetsbøker om smitte, beredskap og isolasjon ]

Hvis du føler deg litt alene for tida, er du nok ikke alene om det. En mann smilte til meg på vei hjem fra butikken i går og jeg begynte å gråte. Det er en grunn til det – man blir litt tussete av å være med seg selv i flere uker i strekk.

Sånn er det ellers også, isolasjon hjelper ikke på vanskelige følelser. De fleste av oss har fått høre hva vi ikke skal gjøre når ting blir ekstra vanskelig. Det er nemlig det vi får lyst til å gjøre når det blir mørkt på innsida: Grave oss et lite søkk i senga, og bli der. Alene.

Se alle sesongene av «Game of Thrones» på nytt, og helst ikke åpne hvis noen ringer på.

Nå er store deler av landet i en sengegrop, for det er det vi har fått beskjed om. Holde oss inne. For mange av oss går dette ganske greit, og for mange av oss slipper vi å gjøre det alene – vi bor kanskje sammen med familie eller kjæreste.

En forskningsrapport viser at vanlige reaksjoner på karantene er frykt, nervøsitet, skyldfølelse, symptomer på posttraumatisk stress, sinne, søvnmangel og forvirring.

Da hjelper det å ha et balansert følelsesliv, familie eller samboer og snakke med og et nettverk ellers å lene seg på, som en jobb du kan gå til når alt er over. Sett de symptomene på toppen av en psykisk lidelse, derimot, og det blir vanskeligere å takle.

Hun du skulle sette deg inn i situasjonen til i stad, heter Eline Skår. Hun er psykisk syk, og avhengig av behandling for psykosesymptomer.

[ Psykolog Peder Kjøs om korona-isolasjon: – Ja, jeg er bekymret for folk ]

Av å møte behandleren sin tre ganger i uka. Av å ringe etter hjelp, hvis ting blir for vanskelig. Av triks, som hun kaller «verktøykassa si», med ulike ting hun gjør for å ha det bedre. Som å gå tur, og på kafé, være sammen med en venn.

Eline er isolert nå, uten rutinene sine. Og uten så mange å være sammen med.

På bloggen sin skriver hun: «Tanker om at jeg er i veien, og en belastning for samfunnet vokser. Jeg kan ikke be om hjelp. Ikke nå»

Vi går inn i en usikker tid. Og vi snakker om at dette skal være en dugnad. Da må vi også bli enige om hvordan vi kan hjelpe til. For det kan godt tenke seg at du har en nabo som like godt kunne vært Eline. Da trenger hun deg. Hun trenger oss.

Kanskje vi kan ringe på Skype? Gå en tur? Sette litt matvarer på døra? Spørre hvordan det går?

Det høres banalt ut, ja. Men når et smil fra en fremmed på vei hjem fra butikken kan redde dagen, da skal det kanskje litt mindre til enn vi tror?

Vi nordmenn er stort sett veldig privilegerte.

(+) 30 ting å gjøre hjemme med barn

Et symptom på det, er mangel på perspektiv, og innskytelsen om å passe på oss selv og våre egne: Altså hamstre mat og dopapir og sutre over at påsken er avlyst.

Det er så mye vi burde snakke om og tenke på nå, og om hvorvidt du kan dra på Hafjell, kommer ikke først i rekka.

Vi burde snakke om Eline. Og alle de andre menneskene i samfunnet vårt, som kan få alvorlige konsekvenser av at dette viruset er rundt oss.

Vi burde smile til folk på vei hjem fra butikken, ringe den vi kjenner vi tror kanskje trenger det, og ikke minst stille oss til disposisjon for dem som kanskje tenker at de er en belastning for samfunnet, og ikke kan spørre om hjelp.

For det kan de.

Og vi burde sitte inne i leilighetene og husene våre og være så takknemlige hvis vi ikke lider av stort annet enn kjedsomhet – og vende blikket vårt utover, til de som trenger det mest nå. Sånn som Eline.