Kommentar

Hær og der

Kan vi føle oss tryggere hvis vi bare bruker 25 milliarder mer hvert år på militær makt? Nei, snarere tvert imot.

Det sies at man kan omringe Russland fra ett punkt. Russernes sikkerhetsmessige paranoia er utpreget: Ingen fjellkjede eller hav beskytter det enorme riket. Det er en stat som instinktivt ser seg over skuldra.

Derfor la herskerne i Romanov-familien under seg 52.000 kvadratkilometer med land i året over en periode på 300 år. Ingen skal kunne falle dem i ryggen, slik svensker, franskmenn og tyskere i tur og orden har forsøkt. Det hjalp ikke på den nasjonale psyken at andre verdenskrig kostet dem opp mot 30 millioner liv.

Det har gått ei uke siden Russlands mektige utenriksminister Lavrov gjestet lille Kirkenes i Finnmark. Utenfor Thon Hotel lå et kystvaktskip på noen og førti meter og i lufta svirret et politihelikopter – flydd opp fra Oslo. Norge er et lite land. Med små muskler.

Russerne var tilbake i Øst-Finnmark for å markere frigjøringen i 1944. Et glemt «ikke» fra Lavrovs oversetter under den felles pressekonferansen med utenriksminister Eriksen Søreide skapte litt uro.

Norge er ikke en trussel for Russland. Og Russland er ikke en trussel for Norge. Saken fra NTB uten dette svært sentrale lille ordet gikk sømløst inn i aviser og ledere. Den nye, etablerte sannheten er jo nettopp at Russland er en trussel. Den nærmest evige freden som har eksistert mellom de to landene i nord ble lost in translation.

Samtidig som man feiret folk-til-folk-samarbeidet i Kirkenes, og takksigelsene for kjeppjaginga av nazistene ble strødd ut som tryllestøv av norske myndighetspersoner, gled deler av russernes ubåtstyrke ut fra sine posisjoner på Kolahalvøya.

Flåten forsvant ut i Barentshavet og inn i Nord-Atlanteren med USAs folkerike og maktkonsentrerte østkyst som potensielt mål. Russerne har store muskler, og flekser dem.

For bare noen uker siden leverte den norske forsvarssjefen Haakon Bruun-Hanssen sin anbefaling til regjeringen. Han ønsker seg 25 friske milliarder til å forsvare kongeriket for. Hvert år. Nå er budsjettet 61 milliarder. Forsvarssjefens fagmilitære råd er å legge de smålige årene med to prosent økning bak seg, og klemme til skikkelig.

Han vil at vi skal øke bruken på Forsvaret med over 40 prosent. Han leverte riktignok tre andre alternativer, men han legger ikke skjul på at disse er listefyll.

Russernes rubelbruk på det militære gikk i 2017 og 2018 tilbake, ifølge Stockholm internasjonale fredsforskningsinstitutt. De brukte mindre enn Frankrike, men man skal ta høyde for at kjøpekraften er ulik.

Ikke siden 1988, rett før tøværet satte inn, er det blitt brukt så mye penger på soldater og våpen som i fjor. Verden er i gang med et nytt rustningskappløp. Norges viktigste allierte USA er suverent i tet. Amerikanerne står for mer enn en tredjedel av verdens samlede utgifter til forsvar. Eller angrep, det avhenger av hvordan man ser det. NATO står for over halvparten.

Vi har nylig feiret at russerne – mot normalt – trakk seg ut av det okkuperte Finnmark etter krigen. Men de ble lange i maska da Norge ble med i NATO i 1949. De trodde Norge skulle forbli nøytrale i stormaktsspillet. Russerne ble også overrasket da NATO etter Murens fall og Sovjetunionens kollaps, ekspanderte østover.

Eller utvidet, som vi i Vesten kaller det. Opplevelsen avhenger av hvor man står. I 1999 ble Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikken medlem av NATO. I 2004 ble også Estland, Latvia og Litauen med. Det samme ble Bulgaria, Romania og Albania. Ja, også Slovenia og Slovakia.

Det var trygt for oss, for Vesten, å få med disse på vårt lag etter tiår med kald krig og kommunistfrykt. Alle barn av etterkrigstida kan fortsatt kjenne på atomvåpenfrykten.

Hvis alle bare ble med i NATO, ville det jo ikke bli krig. Men for russerne var det klaustrofobisk. 60 års mareritt ble virkelighet. I 2008 begynte de å ruste opp. Modernisering, profesjonalisering. Og resten er iskald historie.

Svensker og finner har holdt seg utenfor NATO, men er begge nå med i NATO-avleggeren «Joint Expeditionary Force», ledet av britene. Det er det professor Janne Haaland-Matlary smilende kalte en «snik-NATO-fisering» under et frokostmøte om Forsvaret i regi av Civita denne uka.

Svenskene har også gjeninnført verneplikt. I Norge er basepolitikken fra 1949, myntet på å dempe spenningen østover, i praksis lagt bort med US Marines på plass på Vernæs og på Setermoen, der det skal brukes store millionbeløp på varige fasiliteter.

Regjeringens forklaring om at det ikke er baser fordi soldatene rullerer, kan knapt overbevise regjeringen. Og for nøyaktig ett år siden gjennomførte NATO den største øvelsen i Norge siden 1980-tallet, og den største i NATO siden 2002 med rundt 50.000 soldater. Og med svensker og finner mer eller mindre med i folden, er Russland nå faktisk omringet av NATO-land.

Land som alle ruster opp. Hvordan dette ser ut er avhengig av hvor man står. Står man i øst og ser vestover, skal det ikke mye empati til for å skjønne at det ser skummelt ut.

Men hva kom først, høna eller egget? Ekspansjon eller reaksjon? Det er ikke lenger en konstruktiv diskusjon. Tilliten er borte. Den er erstattet av en aktiv mistillit i form av opprustning. For Norge kan det bety 25 milliarder hvert år til soldater og våpen. Opprusting av flybaser og havner. 15.000 flere folk i tjeneste. Det ligner farlig på en spiral. Norske politikere skal tenke nøye gjennom hvilken vei vi nå legger ut på.

Mer fra Dagsavisen