Frykt funker

Det kom et skip til Bjørgvin i 1349. Det kom et fly til Torp i 2020.

«It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness ...»
Charles Dickens, «A Tale of Two Cities»

Hvor skal man begynne en sånn lørdag? Etter en sånn uke. Vi kan like godt begynne i Charles Dickens’ London, og hans klassiske historie om den delte byen. Om de to byene i én.

Om eventyrlig rikdom og uendelig fattigdom. For litt sånn er vår tid også, den er best og verst, den er fantastisk og destruktiv, den er opplyst og mørk, og så delt er kanskje også denne koronakrisa.

På denne ene siden en katastrofe som vil koste liv og etterlate seg en økonomi som aller mest vil ligne en branntomt når den er over.

Men på den andre siden, kan det være starten på en bærekraftig framtid. For framtida kommer, uansett hvor dystert alt virker nå.

Norge og verden opplever den størst krisa siden andre verdenskrig. Det er en referanse som vi bruker litt for ofte, men dette vi står overfor nå, er uten tvil den største utfordringa menneskeheten har støtt på siden 1939. Dette er total krig. Mot et virus.

Den vestlige verden har vært bortskjemt siden 1945.

Les også: «Folk må slutte å tro at «The Walking Dead» er en dokumentarserie»

Vi har vært omfavnet av fred og framgang, av trygghet og framtidstro. Når vi nå står overfor en test av episke dimensjoner, en krise som har kraft i seg til å endre verden for alltid, opplever vi følelser knapt noen av oss har erfart tidligere. Ikke som individer, og ikke som fellesskap og samfunn.

Vi kjenner på reell eksistensiell frykt. For oss sjøl, for våre nærmeste. Vær ydmyk for den følelsen.

Kjenn etter i kroppen din hvordan du i de siste dagene har reagert. Frykten skaper fremmedfiendtlighet. Frykten gjør deg mistenksom og mistroisk.

Frykten får deg kanskje til å hamstre medisiner og matvarer, enda du vet at det ikke er klokt i det store bildet. Frykten får deg til å lukke deg. Til å gå i forsvar. Bli egoistisk. Det er naturlig.

Frykten får oss til å rope på nærmest diktatoriske grep fra våre ledere, på sterkt lederskap. Styr oss! Si hva vi skal gjøre! De samme menneskene som normalt vil motsette seg ethvert forsøk på styring fra myndighetene.

Som ikke engang følger trafikkregler fordi de oppleves som en inngripen i vår frihet. Hvor fort vi ender der at vi er villige til å akseptere alt fordi vi er redde, skremmer meg like mye som koronaviruset. Frykt er et mektig våpen i feil hender. Historien er stinn av eksempler.

Når vi kritiserer Erna Solberg og myndighetenes håndtering av krisa, må vi ikke glemme hvem vi er. Hva slags samfunn vi har ønsket oss og bygd.

Vi har ønsket oss sterke lokaldemokratier og desentralisert makt. I Norge ble det nesten regjeringskrise på grunn av økte bompenger som et samlet Storting hadde stilt seg bak. I Norge har det vært desperat motstand mot en noe strengere fraværsgrense i videregående skole.

Det aller meste av politikk møter massiv motstand. Er det ikke klasse, er det distrikt. Vi vil egentlig ha oss frabedt autoriteters instruks.

Mye av kritikken mot myndighetene denne uka, er lett å slutte seg til. For lite, for seint. Absolutt. Men uansett hva Erna Solberg hadde gjort, hadde det vært nok?

Frykten er ikke bare individuell. Den er også kollektiv og nasjonal. Også nasjoner hamstrer og lukker seg. Noe annet vi som fellesskap og kultur ikke har erfart siden 1945, er knapphet. På mat, medisiner og varer. Hvis vi ser bort fra den rystende smørkrisa jula 2011.

Kina produserer 80 prosent av erkefienden USAs livsnødvendige antibiotika. Vi er i samme båt. Brorparten av virkemidlene i medisiner generelt produseres i dag av Kina eller India.

Hva skjer ved en konflikt? Eller i en situasjon der Kina trenger legemidlene selv, tenker på sine egne først? Slik vi alle tenker på oss selv først nå. Ikke mange stemmer har ropt ut om at dette vil bli så mye verre i Sør-Amerika og Afrika.

Koronakrisa har avslørt store mangler i den norske beredskapen. Vi har ikke vært forberedt, selv om en pandemi har vært på horisonten i mange år. Statlige Norsk Medisinaldepot ble solgt i 2001.

Det har manglet grunnleggende smittevern- og testutstyr. Troen på at vi kan handle når vi trenger det, har fått en solid smell. Hvordan starter man opp lokal produksjon av munnbind når man i praksis ikke har noen tekstilindustri?

Det hjelper ikke med 10.000 milliarder i lomma, når det ikke finnes et marked, når ingen vil selge oss varer. Heller ikke EU vil hjelpe oss når krisa rammer.

De må også prioritere sine egne. Russland skal i løpet av 2020 være selvforsynt med medisiner. Selvforsyningsgrad og samfunnsberedskap, men også globalisering, privatisering og markedstenkning, vil bli et stort tema når koronastøvet har lagt seg. Senterpartiet kan skyte fram brystkassa.

Men hva med den andre siden av byen, den som gjør koronakrisa til mulighet? Jeg tenker selvsagt på klimaet, på den enda større faren som truer oss.

På alle som har sagt at det nesten er umulig å gjøre noe med verdens utslipp. Hvor vanskelig det skulle være å endre vår kollektive menneskelige atferd. Hvor uutholdelig seint det har gått å kutte.

Det viste seg å være lett. Utslippene stuper selvsagt nå. Vi kan altså droppe helgetur til London og skiferie i Kitzbühel. Vi kan jobbe og reise annerledes. Tenke annerledes. Endre alt over natta. Vi måtte bare bli redde nok først.

Frykt funker. Ropene på tydelig ledelse nå gir like store deler håp som uro. Men la oss klynge oss til håpet og la koronakrisa være starten på et mentalt skifte.

Les også: «Folkens, nå er det krise. Så her er sju prinsipper for livet under og etter krisa»