Forfatteren er «død», lenge leve Harry Potter

J.K. Rowling «ødela» ikke Harry Potter-universet ved å gå imot transkjønnede på Twitter. Bokserien står støtt som en kompleks fortelling om den viktige kampen for mangfold og likestilling.

Spørsmålet om man kan skille kunstneren fra kunsten har vært en evig diskusjon, og J.K. Rowling er siste kvinne til å stå i sentrum av den. Årsaken er en rekke uttalelser om transkjønnede, noe som for alvor tok av og fikk medieoppmerksomhet av en tweet der hun impliserte at mennesker som har mensen er «kvinner», noe som inkluderer transmenn, og som ekskluderer transkvinner.

Les også: «Er det ikke lov å mene noe lenger, skriker folka som mener mest av alle»

«Harry Potter-serien består av 1.084170 ord, men det tok bare en 21 ord lang tweet fra J.K. Rowling for å få rasende fans til å anklage henne for å «ødelegge» bøkene for alltid», skrev tenårings-avisa The Day.

Samtidig stilte Emilie Portås Anderssen spørsmålet «Kan jeg fortsatt elske «Harry Potter» når jeg er så uenig med J.K. Rowling?» i en mye omtalt kommentar hos NRK.

I sin drøfting, argumenterer hun blant annet for at man kan tolke Rowling som transfob i beskrivelser av den usympatiske sensasjonsdiktende journalisten Rita Slita/Rita Skeeter som «mandig». Og dessuten som antisemitt i sin beskrivelse av gnomer, og at noen mener enkelte karakterer blir redusert til stereotypier.

Jeg skal ikke forsvare Rowlings meninger i den virkelige verden, men minne om at det å lete etter spor i en forfatters bøker absolutt kan være interessant, men også litt farlig hvis man ikke bedriver samme nærlesningen hele historien igjennom: Du vil ofte kunne finne enkeltpassasjer og setninger som passer din agenda, men som likevel ignorerer det helhetlige mønsteret.

Ett enkeltstående avsnitt som beskriver en ond eller tvilsom karakters utseende kan ikke brukes som bevis på at en forfatter er transfob. Det er viktig å stille seg kritisk til sine idoler. Men skjønnlitteratur hevder ikke å fortelle sannheten.

Har vi fått for mye virkelighetslitteratur det siste tiåret?

Les også: Utålmodige «Game of Thrones»-fans vil sette forfatter George R.R. Martin «i fengsel»

Med fantasy er regelen at mange karakterer beskrives som nettopp «unaturlige», men også ensidige og sterotypiske. Det fins mye forskning på hvordan vår egen idé om verden gjenspeiles og holdes i live i fantasy og science fiction. Ideen om ulike «raser» har kommet fra et nå utdatert verdenssyn, men holdes i live i denne sjangeren.

J.K. Rowlings Harry Potter-univers handler dypest sett nettopp om kampen mot denne rasetankegangen, ideen om at noen er født «renere» og mer verdige enn andre. Bøkene skildrer kampen for artsmangfold, der karakterene kjemper for likestilling mellom skapninger. De sju bøkene kan lett leses som en metafor for kampen mot fascisme, høyreekstremisme og nazisme, mot alle som tror at en gruppe står over andre.

Det er det som er hele poenget.

Les også: Lana Del Reys univers og estetikk: «Ren harselering med den amerikanske drømmen»

Kampen poengteres hele veien, gjennomgående i enkeltplot og karakterer, og blir dessuten stadig viktigere jo lenger uti bøkene man kommer, når de ondes politikk begynner å få grep om skolen som institusjon og om fagene, og etter hvert også truer de andre institusjonene i trollmannsverdenen.

De høyreekstreme trollmennene i Harry Potter-universet mener det er noe som heter «renblods» trollmenn: Det er de som ikke er blandet med mennesker – såkalte «halvblods» («mugblood»). Undermennesker, i deres øyne.

Enkelte karakterer står som symboler på de gode verdiene: Gygrid/Hagrid jobber utrettelig for å redde rødlistede og truede arter, han mener at artsmangfold er verdifullt i seg selv. Hermine Grang vil ha rettferd for husnissene, som trollmenn flest bruker som slaver. Store deler av «Fangen av Azkaban» går med til at våre helter jobber for å redde en hippogriff, en fabeldyr Harrys kullfiende Draco Malfang tirret til det ble dødsdømt.

Det er også stort rom for tolkning, noe som er innbakt i sjangeren.

Rundt akkurat Harry Potter-universet står fan fiction-kulturen veldig sterkt, et tydelig resultat av at universet legger opp til at man kan fantasere videre i det. Det er ikke lenger Rowling som har enerett på Harry Potter-universet, nå tilhører det alle.

Styrkene ved J.K. Rowlings bøker er imidlertid at mange av karakterene er så komplekse.

Les også: André Bratten: – Vi lever jo egentlig i en helt sinnssyk tid

Alle er ikke som man trodde, eller kanskje vi selv som leser oppdager at vi hadde forutinntatte tanker om dem, noe eksempelvis professor Slur/Snape er selve symbolet på. De som fremstår som onde «renblods», viser av og til tegn til tvil (Draco Malfang og hans mor), mens en som regnes som god, kan vise seg å ha vært nedlatende og stygg mot en annen (Jacob Potter).

For ikke å snakke om rektor Humlesnurr/Dumbledore, som man aldri blir klok på. Gang på gang utsetter han barn for livsfare for å redde resten av «den gode siden» av trollmannsstanden, og han snakker ikke alltid sant. Eller hva med professor Remus Lupin som transformeres til en morderisk varulv?

Er han god eller ond – eller et av mange uttrykk for det å være menneskelig? Det samme gjelder forfatteren selv – en kan aldri ta for gitt at noen kunstner i verden kan gå fri fra moralsk tvilsomme standpunkter og handlinger.

Å bli skuffet er en menneskelig ting, men man kan ikke kreve at noen skal være plettfri som menneske. Ingen kan det.

Les også: Laget serie om egne voldtektserfaringer

I mange tilfeller kan man lese personlige holdninger hos avsender ut av verket. Men det er også en frihet i fiksjonen – som alle som tolker det har frihet til å lese på mange måter.

Slike diskusjoner er viktige.

Samtaler om hvorfor noe er ekkelt eller ubehagelig: Har det derfor ingen plass – eller er det kanskje nettopp fordi noe er ubehagelig og provoserende at vi liker det, eller at det blir viktig? Mangfold handler også om ambivalens og kompleksitet i teksten.

Kunsten er aldri hundre prosent god eller hundre prosent ond.

Det er viktig å huske i takt med at mediebildet og samfunnet blir stadig mer polarisert, og flokkmentaliteten styrket. Det er da det er viktig å ikke la en uttalelse være beskrivende for en lang, storartet bokserie.

Som Harry Potter-skuespilleren Daniel Radcliffe sa det: «Om du fant noe i disse fortellingene som ga gjenklang og hjalp deg på ett punkt i livet – da er det mellom deg og boka du leste, og det er hellig».

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.