Stemninger for en mørk samtid

På sin nye plate utforsker André Bratten forholdet mellom elektronika og black metal: – Man kan vel kalle det et slags covid-19-rekviem. Det gjenspeiler i hvert fall hvordan jeg har sett på verden en stund.

– Det er jo ikke akkurat noe lystig opplegg, sier André Bratten om sitt nye album «Silvester Anfang». Plata, som ble sluppet forrige fredag, tar utgangspunkt i et møte mellom elektronika-legenden Conrad Schnitzler og Mayhem-gitarist Øystein Aarseth i Vest-Berlin i 1986.

Her skal Aarseth ha oppfordret Schnitzler til å skrive åpningssporet på metal-bandets EP «Deathcrush» fra 1987, en låt som senere har fått kultstatus både i black metal- og elektronika-miljøet.

– Lever i en sinnssyk tid

Åpningssporet utgjør også grunnlaget for den 50 minutter lange utforskingen av spenningsforholdet mellom elektronika og black metal på Brattens nye album. Selv om resultatet er bekmørkt og utfordrende, håper Bratten at prosjektet kan bidra til å sette en stemning for tiden vi er inne i.

– Man kan vel kalle det et slags covid-19-rekviem, selv om det ikke var den opprinnelige intensjonen. Det gjenspeiler i hvert fall hvordan jeg har sett på verden en stund. Vi lever jo egentlig i en helt sinnssyk tid, sier han.

Kreativ drivkraft

«Silvester Anfang» er Brattens femte fullengder, siden debuten med «Be A Man You Ant» i 2013. Som den yngste representanten for den såkalte «Oslodisco-scenen», med blant annet Todd Terje og Lindstrøm, er han kjent for å dyrke et mørkere og mer ambient uttrykk. Ifølge Bratten var det møtet med et annet Mayhem-medlem, Jørn «Necrobutcher» Stubberud, på en bransjefest i 2016, som satte han på ideen om å lage en remix med utgangspunkt i Conrad Schnitzlers åpningskutt.

– Vi kom i snakk, og Jørn fortalte meg hele historien om Aarseth og Schnitzler. Da begynte vi å snakke om at det hadde vært kult om jeg hadde gjort noe med det.

Ifølge Bratten har samarbeid på tvers av sjangrer og musikkulturer vært viktig for musikkutviklingen.

– Helt klart, da Beatles dro til India kom de jo ikke hjem tomhendte. Siden tidenes morgen er det møtet mellom kulturelle forskjeller som har vært den kreative drivkraften. Man blir jo fort en igle på hverandres kreativitet.

Motvekt

For Bratten var ikke ønsket om kommersiell suksess noen viktig drivkraft bak «Silvester»-prosjektet. Samtidig håper han at koronakrisen kan åpne opp for at flere tar seg tid til å lytte til musikk som kan oppfattes som utfordrende.

– Selv håper jeg litt å kunne være en motvekt til all denne kapitaliseringen av kultur i sosiale medier, hvor alt blir ferskvare og noe som skal selges. Nå under denne pandemien håper jeg at folk faktisk gidder å bruke mer ting på ting. At livet går saktere, det tror jeg er bra.

I arbeidet med prosjektet har det likevel vært nødvendig å finne en balanse i hvor langt det er mulig å strekke seg, uten at musikken skal oppleves for utilgjengelig.

– Det interessante med Mayhem-prosjektet var å finne en linje for hvor drøy man kunne være. Ingen av oss har hatt noen ambisjoner om at dette skal bli en kassasuksess. Men det som er gøy, er at Jørn Stubberud er interessert og syntes det er bra. Det er nok for meg.

– I ferd med å forsvinne

Når Bratten omtaler plata som et rekviem for koronapandemien, kan det også virke som han taler i bredere termer. Selv om han så langt har kommet seg trygt gjennom koronakrisa, er han bekymret for tilstanden til den elektroniske musikken og klubbkulturen i utlandet.

– I Norge går det jo fint, men i Tyskland er vi nå vitne til at hele klubbkulturen vaskes ut fra historien. Dette er et mye dystrere tema enn hvordan det står til meg som person. Her handler det egentlig om at vi nå ser hvordan et helt kulturfelt vaskes bort, uten å egentlig reflektere så mye over det, sier han. Bratten utdyper at mens klubber som Hærverk og tilsvarende i Norge kan støtte seg på støtten fra gårdseiere og tilskuddsordninger, er mange viktige kulturscener i ferd med å forsvinne. Senest tirsdag eksempelvis beskjeden om at den kjente nattklubben «De School» i Amsterdam måtte legge ned.

– Alle de stedene som har vært en grobunn for hele feltet er ikke borte om en uke, de er borte nå. Det vil kreve enormt med ressurser og drivkraft å få dette til å gå.

– Føler du som kunstner og artist også et ansvar for å bidra til at denne kulturen opprettholdes?

– Ja, du har et ansvar som går forbi deg selv. For å være en formidlende kraft. Kulturfeltet har, uavhengig om du vil det eller ikke, vært et veldig politisk verktøy. Nå har ikke jeg tekster, men jeg kan prøve å formidle noe gjennom stemninger. Dette er mye viktigere for meg enn å tjene penger, at jeg føler en mening med det jeg holder på med.