Flukten til Ljungskile

Det kanskje viktigste som koronatidene har lært meg, er nytten av å unne seg et friminutt fra munnbind, alvor og arbeid.

Selv stakk jeg til den vesle, svenske bygda Ljungskile her om dagen. Før noen kaster seg over tastaturet for å kjefte, får jeg vel understreke at jeg ikke har vært i en rødmerket del av Sverige, bare drømt meg til den svenske landsbygda høsten 1996 via å lytte til en podkast.

I godt over to timer var jeg helt oppslukt av et av historiens største fotballeventyr, om den bittelille bygda med 3.300 innbyggere som tok seg til Sveriges øverste divisjon på seks sesonger. I 1990 spilte Ljungskile i 5. divisjon i Bohuslän og Dalsland. Høsten 1996 rykket de opp til Allsvenskan.

Det er nesten som om Dagsavisens nedlagte bedriftslag skulle spilt seg til eliteserien.

Jeg lukket øynene og så for meg det lille målet i hagen til familien Wålemark, der historien startet med en pappa og tre brødre. Jeg tenkte på pappa Bror Wålemark som gikk barbeint ut på stadion i Umeå etter opprykksfinalen og sønnen Bosse som satte en uslåelig rekord, trolig i hele verden, da han scoret for samme klubb i seks divisjoner.

Jeg humret av Aftonbladet som reiste til bygda for å sjekke nattelivet, og fant en bensinstasjon og et flipperspill. Og av en stadion som lå i enden av en enveiskjørt kjerrevei, og ikke akkurat var dimensjonert for å huse flere tilskuere enn det bodde mennesker i bygda.

Traktorer, ja, noen tusen biler, nei.

Helt borte var støyen fra fem mennesker som trenger seg sammen i ei blokkleilighet på 80 kvadrat og det stadige suget mot hjemmekontoret/kottet som hvisker bort skillet mellom arbeid og fritid.

Jeg tenkte ikke på lengselen etter svenskehytta som vi vanligvis tilbringer all fritid på, men nå ikke har besøkt på et halvt år. Og jeg kjente heller ikke på koronatidas generelle uro og usikkerhet.

Det var etter at jeg oppdaget at jeg ikke lenger klarte å finne ro til å lese bøker, at jeg bestemte meg for at de spesielle tidene krever at jeg må unne meg selv et friminutt hver dag, om så bare fem minutter enkelte dager. Podkasten «When We Were Kings» med den svenske sportsjournalisten Erik Niva har sendt meg ut på reiser til blant annet Ljungskile.

Jeg har lyttet meg gjennom de ulike teoriene om Palmemordet, utallige episoder av den eneste norske podkasten om tysk fotball, «Dritte Halbzeit», og en annen om livet i DDR.

Med forfatteren Simon Strangers stemme har jeg lært litt mer om jødenes flukt under krigen.

Noe har vært trist og tankevekkende, som podkasten om jødeflukten, og noe er bare morsomt, som eventyret om Ljungskile, men i sum blir det kjærkommen hverdagsflukt fra koronalivet. Det anbefales! God fredag!