Et spørsmål om tid

Det er ikke krise i norsk skole. Men vi bør ha høyere ambisjoner enn det

Som barn gikk jeg et år på internasjonal skole i Frankrike. Skoledagen varte fra halv ni til fem. Vi hadde flere prøver i uka, og de ble delt ut igjen i klassen fra best til dårligst, i alles påsyn.

Vi lærte mer avansert matematikk enn mine venner hjemme i Norge, men mye handlet om å pugge matteregler utenat, uten at noen forventet vi skulle forstå logikken i dem.

Norsk skole er annerledes. Vi utdanner barna våre til et arbeidsliv der folk forventes å tenke selv.

Les også: Ny ordning ga disse elevene ekstremt karakterfall: – Dette er uforståelig og hårreisende (+)

Undersøkelser viser at nordmenn lærer mer på jobben og opplever mer medbestemmelse over egne oppgaver enn det som er vanlig i de fleste andre land.

Korte avstander mellom ledelse og ansatte, og folk som føler seg trygge på jobben, gir oss stor grad av selvstendighet. Derfor skjer det forbedringer hele tida, vi jobber stadig smartere og produktiviteten øker.

Skolen lærer oss å tenke selv.

Men de siste årene har vi blitt i tvil om den er så bra likevel, denne spesielle norske skolen vår. Vi er jo ikke verdens beste, i hvert fall ikke målt etter internasjonale ferdighetsprøver.

Elever opplever mobbing og blir syke av stress. Lærere rapporterer om arbeidspress, mistro og maktesløshet.

Hva er så løsningen på dette?

Den første er kanskje å puste med magen og minne oss selv på at norsk skole er riktig god og langt fra står i noen krise. I PISA-undersøkelsene scorer norske barn jevnt over ganske høyt og dessuten stabilt over tid.

Norsk økonomi er også fortsatt blant de mest produktive i verden, så noe må vi ha gjort riktig. Men vi kan jo ikke slå oss til ro med det.

Jeg tror vi har minst to problemer vi må løse: for store forskjeller og for liten tid.

Barn av foreldre med høy utdanning og inntekt får mer hjelp til skolearbeidet, trives bedre i skolen og går oftere ut av tiende klasse med toppkarakterer.

Barn av foreldre med lav utdanning og inntekt trives dårligere og har oftere ufullstendige vitnemål etter endt grunnskole. Over tid har sammenhengen mellom skolemestring og foreldres økonomi blitt sterkere.

To store reformer har mye av ansvaret. Med L97 fikk vi skolestart for seksåringer og skolefritidsordning.

Les også: Er Oslos nye hovedbibliotek ungdomsvennlig? Vi ble med to 17-åringer på oppdagelsestur

Tanken med seksåringenes skolestart var å utjevne forskjellene mellom dem som hadde gått i barnehage eller i det minste hadde norskspråklige foreldre, og dem som ikke hadde det. Dette var før barnehagereformen, og en barnehageplass var dyr.

En egen forskningsgruppe ble bedt om å utrede et slikt felles førskoleår og kom med stor faglig enighet fram til at de yngste barna trengte en egen alderstilpasset pedagogikk, ikke tidligere skole.

I skolefritidsordningen skulle barna oppleve tilknytning til nærmiljøet, og heltidsarbeidende foreldre skulle gis trygghet for at de minste barna hadde et tilbud mens de selv var på jobb. Det ble ikke helt slik.

Skolefritidsordningen, viste det seg, var det ikke budsjett til, så kommunene fikk ta betalt for den delen av skoledagen. Det er lett å forstå at dette ikke bidro til sosial utjevning i skolen. Med Kunnskapsløftet få år senere kom mål- og resultatstyring inn i skolen og læringspresset flyttet seg raskt ned til seksåringene.

Et av Kunnskapsløftets uttalte mål var at lærerne skulle få mer frihet og faglighet, men også at de skulle måles og kontrolleres mer.

Resultatet ble mye dårligere tid.

Det tar tid å tolke og operasjonalisere og rapportere på stadig flere kompetansemål. Så mye tid faktisk, at det er vanskelig for dem å få gjort jobben sin. Det er alltid for lite tid til å stille opp litt ekstra for elevene som sliter, til å bruke sin fagkompetanse eller på å komme med innspill til forbedringer.

Nylig la Oslos utdanningsdirektør Marte Gerhardsen fram sin nye plan for organisering av Osloskolen. Hun vil endre styringen fra kontroll til tillit, og sette skolene øverst, med utdanningsadministrasjonen under seg. Gerhardsen fikk kritikk av mobbeombudet i Oslo, Kjersti Owren, som synes skolen mest trenger en mer aktiv skoleeier og en bedre ytringskultur.

Det er en litt pussig motsetning.

Les også: Skolen må lære barn å svømme ute

Skal skolen kunne bidra til å utjevne forskjeller og lære elevene å tenke selv, skal lærere trives bedre og både elever og lærere stresse mindre, da trengs både tydelig ledelse og tillit til at lærere og rektorer vet hva som trengs.

Denne tillitsbaserte ledelsen bør dessuten ha som mål å gi mer tid. Tid til å følge opp elevene som sliter. Tid til å videreutvikle faglig opplegg, ikke operasjonalisere og rapportere og dokumentere oppover rundt mange og vage kompetansemål og detaljerte aktivitetskrav, alt det som skulle gi frihet men ble kontroll i stedet. Tid til å snakke med hun som sliter og med han som er så sjenert.

Norsk skole er slett ikke verst. Men den har blitt travlere. Ingen lærer mer på den måten. Mer tid løser ikke alt. Men det er helt nødvendig.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.