Kommentar

Et forsvar for godhetstyranniet

Det er en del av jula å bli påmint at ikke alle er like heldige som oss. Men det er greit å huske på at verden tross alt går framover også, at det faktisk nytter.

Det drar seg til opp mot jula. På Facebook ruller innsamlingene, mellom julefilmene blir vi oppfordret til å være fadder. Nestekjærlighet er en selvsagt del av vår julefeiring, dette er årstiden da det å være god ikke er et skjellsord.

Vi får en pause fra påstanden om at godhet står i motsetning til alt som er rasjonelt. Og vi tillater oss å gi en slant her og der. For de fleste av oss er det jo begrenset hvor mange gaver vi trenger under juletreet.

Men som kjent er ikke alltid veiene som er brolagt med gode intensjoner, veiene til et bedre sted. At mye av kommunikasjonen som skal til for at vi skal gi, også nå i jula, er et tveegget sverd som også forsterker stereotypier, og i tur fordommer, er noe vi har diskutert i årevis.

På 1980-tallet opplevde vi de store innsamlingenes tid, ikke minst drevet fram av monsterjulehiten «Do they know its Christmas» i jula 1984. For mange ble bildene av en sultkatastrofe i Etiopia stående som selve bildet på tilstanden på et helt kontinent. Håpløst.

Og her kommer nok også litt av oppfatningen om at det å gi, det å være god, står i en slags motsetning til å være rasjonell. For om godhet ikke hjelper, så er det vel ren selvhevdelse?

Så, siden jeg skriver om mye fælt og ille resten av året: Her er en kort oppsummering av bra ting, som vi har fått til sammen siden jula 1984, da Band Aid sang om manglende snø i Afrika:

Antallet som dør av sult, eller får sin utvikling hemmet av sult, gått jevnt og trutt nedover. Antall vaksiner et barn får, og antall barn som får vaksiner, har økt.

I 1985 var for eksempel halvparten av alle barn vaksinert mot polio og difteri. I 2019 var nesten ni av ti ettåringer immunisert mot disse sykdommene. Fra 1990 startet man å vaksinere mot hepatitt B, i 2018 var nesten 85 prosent av alle ettåringer vaksinert mot sykdommen vi ofte kaller gulsott.

Det er de senere årene også utviklet vaksiner mot rotavirus, som forårsaker diaré, og vaksiner som skal beskytte mot lungebetennelse. I kombinasjon med bedre og mer tilgjengelige medisiner, har dette ført til et dramatisk fall i spedbarnsdødeligheten. Mellom 1990 og 2015 ble antall barn som døde i sitt første leveår mer enn halvert på verdensbasis, på tross av at det ble født flere barn.

På sikt betyr dette at flere lever opp, og at det også fødes færre barn, noe som igjen gjør at det investeres mer i hvert barn som faktisk blir født. I de aller fleste land i verden i dag blir mellom 80 og 100 prosent av alle barn skrevet inn på en skole. Deretter blir de der, lenger enn før.

Det tas nå høyere utdannelse på alle kontinent, skole og universitetssektoren er en global vekstøkonomi. I 1950 kunne bare halvparten av verdens befolkning lese og skrive, i 2015 kunne åtte av ti lese og skrive. Utdanning er veien ut av fattigdom for mange, og den ekstreme fattigdommen har også gått ned. I 1990 levde mer enn hver tredje innbygger i verden i ekstrem fattigdom, i 2015 hver tiende. Det store fallet i antallet som lever i dyp fattigdom har kommet etter årtusenskiftet.

Det finnes unntak fra denne statistikken, det finnes noen land som henger etter.

I Afrika utmerker Niger seg, her dør fortsatt for mange før fylte ett år, her skrives bare sju av ti barn inn på skolen, et sted hvor de ikke blir like lenge som i nabolandene. Men selv i Niger preker prognosen mot en bedre framtid.

Og Afrika, som er det kontinentet som fortsatt gjør det dårligst på statistikken, har også landene med den sterkeste økonomiske veksten. Forvalter man denne riktig, kan man nærme seg FNs mål om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030.

I sum er altså verden et mye bedre sted nå enn det var i 1950, eller i 1984. Eller i år 2000.

Det store løftet står «folk flest» for, overalt. Det at vi overlever vårt første leveår, og at vi har foreldre som investerer i oss, at vi får utdanning, det utløser et enormt potensial. Men noe av «skylda» har de utskjelte godhetstyrannene: FN-organisasjoner og private hjelpeorganisasjoner og bistandsbyråkratene.

De setter mål og bistår på veien til et bedre samfunn. Generelt kan vi si at godheten har lønt seg. Mange års målrettet innsats for et bedre helsevesen, for bedre utdanning og fred, er en investering – en investering det ville vært veldig dyrt å ikke ta. Det lønner seg å være god. Så nestekjærligheten, den bør vi ta med oss, også etter denne uka.

Mer fra Dagsavisen