De store hverdagsheltene: De butikkansatte

Hvor mange ganger har vi lest om å «sitte i kassa på Rimi» som et uttrykk for et sted man ikke vil ende opp karrieremessig?

De har vært de største hverdagsheltene de første dagene av viruskrisen: De som jobber i matbutikkene kan ikke ta med seg jobben hjem.

Den offisielle lista over nøkkelpersoner i et kriserammet land er lagt fram. Det er selvsagt helsevesenet, redningstjenesten, transport, renovasjon, finansfolk, og andre som vi opplagt ikke kan klare oss uten.

Men det er et sjikt av arbeidslivet som ikke står på lista, men som virkelig har utmerket seg med å ta den første støyten: De butikkansatte.

Vi hadde allerede sett dem ta en krise under oppseiling på alvor før noen andre.

De står der og vasker handlekurvene når vi kommer inn, de holder ekstra god orden i lokalene, og tørker kortautomater ekstra god etter oss når vi går.  

Som så mange andre jobbet jeg hjemme torsdag. Det er godt noen av oss kan unngå å gå ut og møte potensielle smittefarlige folk, og så lenge man ikke er i formel karantene er det lov å gå ut og kjøpe mat.

Allerede på veien til butikken begynte jeg å tenke på de som går der og betjener kundene dagen lang. Ikke minst de som sitter i kassa, og møter den ene etter den andre, på, bokstavelig talt, løpende bånd.

Mens vi andre forsøker å møte så få som mulig, må de butikkansatte forholde til seg til flere enn de noen gang har gjort før.

Jeg skal ikke gå i detaljer om det synet som møtte meg der i den relativt lille butikken torsdag ettermiddag. Mange andre har fortalt slike historier det siste døgnet. La det bare være sagt at trengselen var stor. 

Endelig framme i kassa er det noen aviser igjen. «Norge jobber hjemmefra» står det på forsiden av Dagens Næringsliv. «Ikke alle» tenker jeg, og ser på de som betjener den rekordlange køen. 

De er opptatt enn noen gang med å scanne ekstra store varemengder, som alle andre nettopp i alle fall har tatt på, men kanskje også hostet på for alt vi vet. Vi må bare be tynt om at ingen av dem blir smittet nå.

Hvor mange ganger har vi lest om å «sitte i kassa på Rimi» som et uttrykk for et sted man ikke vil ende opp karrieremessig? Det kan jo være forståelig.

De har ukurant arbeidstid, de skal tåle litt av hvert av henvendelser fra kunder, og yrket er neppe blant de høyest lønte. Jeg tror i hvert fall det. Men det sier også sitt at jeg ikke kjenner noen som jobber i butikk, så jeg vet det ikke sikkert. Hva tror dere?

Historien er ikke helt slutt. Siden det meste var utsolgt denne torsdagen måtte jeg tilbake fredag morgen for å få mitt daglige brød, og da hadde sannelig noen vært der og fylt opp de fleste hyllene igjen allerede! Hvem kan det ha vært, så tidlig?

Så derfor, til alle dere på Kiwi, Coop, Meny, Rema, Bunnpris, Joker og alle de andre: Takk for at dere fortsatt ikke jobber hjemme!