Barnelærdom

Er vi helt sikre på at dagens familiepolitikk er den beste for barna?

Torild Skard er en av landets fremste feminister, og en ruvende skikkelse på venstresiden. Da hun representerte SV på Stortinget på 70-tallet, ble hun den første kvinnen noensinne i presidentskapet. Når hun stiller grunnleggende spørsmål ved hvordan dagens arbeidslivs- og familiepolitikk påvirker barns utvikling negativt, er det lurt å lytte.

«Jeg har forsøkt å rope så høyt jeg kan til politikerne, men de hører ikke», sa Skard til Dagsavisen i går. Hun viser til moderne forskning som forteller oss at barn ikke har godt av den familiepolitikken vi har lagt opp til. De trenger mer tid med foreldrene sine, særlig med moren, de første leveårene, enn det de får i dag. Senere start og mindre tid i barnehage.

Skards utspill faller ikke i den kjente kategorien «likestillingen har gått for langt». Det er mer treffende å kalle spørsmålene hun stiller som varianter av «har likestillingen gått langt nok?»

Skard tar utgangspunkt i den store kvinnerevolusjonen på 70-tallet og kommer fram til et helt avgjørende poeng: Da kvinner i tusentall ble yrkesaktive, skjedde det svært lite med selve arbeidslivet. Det var i utgangspunktet laget for menn med hjemmeværende koner. Det ble kvinnene og barna som måtte tilpasse seg – i stedet for at man endret på hvordan arbeidsplassene og arbeidslivspolitikken var. Hadde man gjort det, kunne det skapt et bedre arbeidsliv for både kvinner og menn.

Det er ingen nyhet at Skard mener dette, men det er kanskje på tide at flere stiller spørsmålene hun reiser. Når fødselstallene går ned, barn og unge sliter med psykiske problemer og småbarnsforeldre opplever en tidsklemme der de ikke strekker til, er det ganske naturlig å spørre seg om den måten vi har organisert arbeidslivet på, er perfekt og uforanderlig. Det er også grunn til å spørre om dagens store barnehager, med mange voksne og mange barn, og der det kan være langt mellom faglært personell, er det beste stedet å være for de minste barna.

Dette er ikke enkelt. Vi vet at kontantstøtten fungerer som ren gift på integreringen. Den fører til at altfor mange innvandrerkvinner forblir hjemmeværende. De lærer seg ikke norsk og får seg ikke jobb. Det er ikke bra, verken for dem eller barna. Vi vet også at økonomisk uavhengighet er en nøkkel til likestilling. Det er uaktuelt å gå tilbake til den tida da kvinner stelte hjemme og var prisgitt mannens inntekt. Og vi vet at likelønn fortsatt er et fjernt mål. Det rykker neppe nærmere om kvinner igjen blir et reservelag i yrkeslivet.

Men dette handler også om barna. Skard har tidligere vist til hjerneforskeren Allan Schore som har understreket at barnehjernens utvikling skjer i nært samspill med moren. Evnen til tilknytning og selvkontroll er egenskaper som utvikles det første året og som preger mennesket resten av livet. Ammerådene til Verdens helseorganisasjon sier at barnet bør fullammes de første seks månedene og ammes i opp til to år. I Norge er det bare to prosent som fullammer når barnet er seks måneder.

Tradisjonelt har politiske bekymringer av den typen Skard fremmer, vært forbeholdt konservative bevegelser og politiske partier som bygger sin ideologi på religion. Men det er ingen grunn til at venstresiden skal la KrF og Høyre ha monopol på diskusjonen om en mer barnevennlig familiepolitikk. I stedet kunne det vært interessant å se hvordan de verdiene venstresiden tradisjonelt holder høyt – likhet, solidaritet, likestilling, et godt arbeidsliv for alle med trygge jobber og gode ordninger – kunne la seg kombinere med en ny og moderne arbeidslivspolitikk.

Hvis man skulle designet et yrkesliv fra bunnen av med plass til både kvinner og menn, og som gjorde det enkelt å kombinere omsorg og arbeid – hvordan ville det sett ut? Hvordan ville det skilt seg fra det vi har i dag? På hvilken måte kom vi skjevt ut da kvinnene for alvor gikk inn i arbeidslivet for 40–50 år siden? Dette er interessante diskusjoner, som vi går glipp av hvis de poengene Skard kommer med blir avfeid som «tilbake til kjøkkenbenken»-retorikk. Disse debattene er vanskelige nok som det er, fordi mange vil oppleve en systemkritikk som et angrep på de personlige valgene de har gjort for sine barn og sin familie. Men det handler ikke om det. Det handler om å legge til rette for å kunne velge annerledes.

Fram mot 2050 må vi ta helt andre hensyn til jordkodens tåleevne enn det vi har gjort til nå. Endeløs vekst og økt forbruk er ikke forenlig med en forsvarlig klima- og miljøpolitikk. Et arbeidsliv som er langt mer fleksibelt enn i dag, og som gir muligheter til å kombinere familieliv og produktivitet, vil være en viktig del av de løsningene verden trenger.

Det må være mulig å sette barnas beste først uten at det er kvinnenes interesser som skal settes til side. Den oppgaven bør venstresiden ta mål av seg til å løse.