Kommentar

Fagets pris

Denne teksten handler om hva vi som samfunn investerer i, og hvordan. Den handler ikke om oljefondet eller børsen, men om folk.

Det som slo meg var hvor lune, trygge, hyggelige, høflige, lavmælte men selvsikre disse unge fagarbeiderne var, skriver Kjetil Staalesen. Illustrasjonsfoto.
Det som slo meg var hvor lune, trygge, hyggelige, høflige, lavmælte men selvsikre disse unge fagarbeiderne var, skriver Kjetil Staalesen. Illustrasjonsfoto.
Publisert Sist oppdatert
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Teksten du leser ble født på Kuben videregående skole i Oslo sist uke, da denne spaltistens sønn avla svenneprøven. Denne teksten synger Fagets pris.

Undertegnede satt på gangen og var nok den mest spente personen denne dagen. Alle andre var bemerkelsesverdig rolige.

Hvem var disse rolige folka jeg satt sammen med? Mesteren sjøl og hans svenner. Min sønns læremestre og arbeidskamerater. De har selv vært gjennom dette ritualet og vet hva som står på spill. De møter opp her på skolen hans i arbeidstida. For å støtte og for å feire.

En lærling som blir faglært er et menneske som har lært å jobbe. En ung voksen i ordets aller beste betydning.

Med seg har de kake fra faglært konditor som skjæres opp med nyslipt meisel fra verktøykassa. Forventningen til den unge lærlingen denne dagen er kringkastet i god tid. Klart du står på prøven. Hvis du stryker spiser vi fortsatt kake etterpå, men da må du betale for den sjøl. Lærlinger får ikke puter sydd under armene.

Det som slo meg var hvor lune, trygge, hyggelige, høflige, lavmælte men selvsikre disse unge fagarbeiderne var, der de satt sammen med sjefen og bedriftseieren sin. Alle som en hilser med et håndtrykk som gir en kontorist lyst til å krølle seg sammen som en ball og legge seg oppi håndflaten for en trygg natts søvn. De har en tone seg imellom jeg unner alle arbeidstakere å ha på sine jobber.

Vi skylder stor takk til alle bedrifter som har lærlinger. De er kunnskapsbærere og garantister for at vi også i framtida har de folka vi trenger for at både arbeid og arbeidsliv skal ha kvalitet, skriver Kjetil Staalesen.
Vi skylder stor takk til alle bedrifter som har lærlinger. De er kunnskapsbærere og garantister for at vi også i framtida har de folka vi trenger for at både arbeid og arbeidsliv skal ha kvalitet, skriver Kjetil Staalesen.(Håkon Mosvold Larsen/NTB)

Fellesskapet deres fikk meg til å tenke på den rekrutteringskampanjen LO hadde for over 30 år siden: «Kamerater, det kolleger skulle ønske de var»

«Lager du dem sånn, eller er de sånn når du får dem?», spurte jeg Mesteren og bedriftseieren. «Det er vel en blanding, tenker jeg», svarte han. «Er det ikke det dem kaller «arbeidskultur» da?». Ikke alle gjør det vanskeligere enn de må.

Les også: Om Høyre vil ha færre uføre, bør de endre politikk

Hverdagen er selvsagt ikke bare lunhet og kake. Når min sønn av og til forsov seg i de fire årene utdannelsen tok, visste jeg at det var skoleuke. På jobb stiller man klokka sju, uansett. Denne samtalen fant sted over frokostbordet for et par år siden:

«Hva skjer hvis du kommer for seint på jobb?»

«Blir sendt hjem».

«Hva skjer hvis du kommer for seint to dager på rad?»

«Vet ikke, det skjer ikke».

Kameratjustis er enormt oppdragende. En lærling som blir faglært er et menneske som har lært å jobbe. En ung voksen i ordets aller beste betydning.

Kandidaten slapp å betale for kaka denne dagen. Senere samme dag mottok han et bilde på telefonen. Et ark med 34 navn på. Lista over bedriftens lærlinger henger på kontoret. Bedriftens stolthet. Hans eget navn nå helt nederst.

Les også Lars West Johnsen: Frislipp av skjenk, elsparkesykler og søndagsåpent. Med ukultur bygger Høyre byen

Håndskrift på et A4-ark. Ingen ramme. Noen navn i blått, noen i svart, noen med tømrerblyant. Det er menneskene bak navnene som står fram, ikke arket sjøl. Alle nye lærlinger får vite hvilket nummer de kommer til å få, og at ingen av våre lærlinger til dags dato har strøket på svenneprøven. Vi har høye forventninger til deg.

Hva har en slik bedrift bidratt med for landet vårt? 34 lærlinger som blir til 34 fagarbeidere. Noen av dem blir forhåpentligvis i bedriften, forteller mesteren meg, men de fleste jobber jo andre steder etter hvert. Noen blir sjøl mestere og starter egne bedrifter. Tar inn egne lærlinger.

34 lærlinger som jobber i 40 år er 1360 årsverk med fagarbeid. Utviklet i samarbeid med, men likevel utenfor skolen. Uten disse bedriftene hadde fagene forsvunnet. Uten disse bedriftene hadde ikke de bedriftene som ikke har lærlinger, hatt tilgang på faglært arbeidskraft å ansette.

Når du ser en murer legge opp stein med murerskjeen i en øvet hånd, ser du umiddelbart at dette ikke kan læres i ei bok. Det er lurt å lese, men skal du lære må du gjøre. Det eneste som gir en mur som er i lodd og vater, i forband med pene fuger, er mengdetrening. Se på en som kan, gjør selv. Gjør på nytt, bedre denne gang. Lære sammen, ikke alene. Lære av en som ikke bare kan gjøre, men som kan lære bort å gjøre.

En mester som dør er som et bibliotek som brenner, sies det. Overleveringen av kunnskap stopper. Det som lever videre, lever videre i de som har lært og gjort.

Vi skylder stor takk til alle bedrifter som har lærlinger. De er kunnskapsbærere og garantister for at vi også i framtida har de folka vi trenger for at både arbeid og arbeidsliv skal ha kvalitet. Det er en investering som gir en avkastning oljefondet bare kan drømme om.

Les flere kommentarer av Kjetil Staalesen

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Powered by Labrador CMS