Etter å ha lest kronikker om rapporten fra regjeringens ekspertutvalg «De er våre barn – om å holde hodet kaldt og hjertet varmt» var resultatet det motsatte. Jeg fikk frysninger på ryggen og pannehodepine. Rapporten, som jeg ikke har lest siden jeg er en dårlig borger, skulle komme med tiltak for barn som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet.
Mellom kronikkene har jeg skrollet meg forbi nyheter om knivstikking, drapsforsøk, gjengkriminalitet og all annen dritt jeg håper mine egne barn ikke skal oppleve, men som jeg absolutt vet er et stort samfunnsproblem, uten at jeg trenger å åpne sakene.
Dessverre er vi foreldre like tiltaksløse som et ekspertutvalg satt ned av regjeringen. Vi tør ikke sette hardt mot hardt.
Slik går dagene som middelklassemor, der jeg heller hisser meg opp over kvinner som vil føde hjemme uten jordmor, som jo også er livsfarlig for barn, selv om det ikke er kriminelt. Men det burde det være.
Å ikke ville ha jordmor rundt seg når du skal utføre noe av det farligste et menneske kan gjøre uansett kjønn, blir som om nekte barn lærere i klasserommet. Alle steder i vårt samfunn bør det være kompetente mennesker rundt oss som kan det de driver med og vil befolkningen vel. Hvis vi ender opp som USA der de sier opp forskere og statsansatte, vet vi med historiebøkene i hånd at samfunnet vil gå til helvete en eller annen gang i framtida.
Når jeg leser nyheter fra Trumps herjinger, kunne jeg ønske verden satte ned en ekspertgruppe og ba han «holde hodet kaldt og hjertet varmt» han også. Men rapporter fra ekspertutvalg blir sjelden en suksess, ifølge kronikører. Selv om vi må ha slike rapporter på et vis uansett, så føler vi andre at det bare stagger en regjerings dårlige samvittighet så mange nok kan si: vi gjorde det vi kunne!
Les også: Å kritisere makt er ikke heksejakt, skriver Linda Noor
Som forelder våkner du ofte og tenker det motsatte: «Jeg gjør ikke nok, jeg følger ikke opp nok, jeg har ikke kontroll.» Det har så klart ikke hjulpet en eneste forelder at Netflix kom med den kritikerroste miniserien «Adolescence» denne måneden. Over 24 millioner har visstnok sett serien.
Serien handler om en 13 år gammel gutt, Jamie Miller, som er arrestert for drapet på en jente på skolen sin. At hver episode er skutt i én sammenhengende scene, gjør serien enda kulere. Også her har avisene kastet seg rundt og skrevet kronikker, men i motsetning til kritikken fra ekspertutvalget til Knut Storbergets rapport, får selvfølgelig denne serien terningkast seks.
Manusforfatterne, der den ene også spiller faren i serien, har uttalt til Netflix i et intervju at «et av målene våre var å spørre: Hva skjer med unge gutter i dag, og hva slags press opplever de fra jevnaldrende, fra internett og fra sosiale medier?».
Les også: Det er uakseptabelt å kalle Cecilie Hellestveit en folkemordfornekter
Serien har samme utgangspunkt som rapporten vi har her hjemme, men med mye større nedslagskraft. For serien handler om mannosfæren, kvinnehat, incel, mobbing, porno og sosiale medier som påvirker unge mennesker så det til de grader går til helvete. Det fantastiske med serien er at den handler minst om den kriminelle handlingen, men mest om hva vi ikke vet. Vi vet heller ikke hva barna våre gjør bak den lukkede døra. Vi vet ikke hvordan det påvirker dem. Vi har null kontroll.
Heldigvis har vi eksperter som advarer oss foreldre kontinuerlig om dette, så vi hver dag kan våkne og vite at vi bør gjøre noe med problemet. Dessverre er vi foreldre like tiltaksløse som et ekspertutvalg satt ned av regjeringen, så vi tør ikke sette hardt mot hardt, røske mobilen ut av hånda på poden eller kreve fullt innsyn. Både fordi vi ikke skjønner alt, orker ikke sette oss inn i det og tenker: «det kan da ikke være SÅ farlig».
Når vi ser dokumentarer som «Ibelin», luller vi oss inn i unnskyldninger og trøster oss med at spill og sosiale medier kommer med gode historier også. Også HÅPER vi bare at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun skal heve stemmen enda høyere neste gang hun møter pampene fra Snapchat, Meta eller TikTok.
Etter å ha sett denne serien og lest kritikk av rapporten om våre knivstikkende barn under kriminell lavalder, sover jeg enda dårligere. Jeg drømmer om en global pandemi som stenger ned alt av sosiale medier. Jeg drømmer om solstormer som setter 5G ut av funksjon, bortsett fra på sykehus og politiet. Jeg drømmer om leirbål og historier fortalt av kloke eldre mennesker med poser under øynene.
Les også: Norge møter Israel på fotballbanen, i en kamp som aldri burde blitt spilt
I stedet våkner jeg med mine egne poser og vet at jeg sjekka mobilen til datteren min i går og fant ingenting. Det var katte-gifer, hjerter, latter og sminkevideoer om hverandre, så da sjekker ikke jeg den mobilen på noen uker. Jeg tror ikke mine kjøp av V-bucks får sønnen min til å bli skoleskyter eller kriminell, men jeg er ikke ett sekund til stede når han spiller i naborommet, jeg roper bare: Skru ned lyden. Som om det er godt foreldreskap?
Jeg vet ikke, slik familien til James i Adolesence heller ikke vet, om mine barn og deres venner har et giftig syn på kvinner og elsker maskulinitetsforherligelsen, selv om vi prater både i bilen og rundt middagsbordet sammen. Jeg kan vise sønnen min et kommentarfelt om meg fra helgens kronikk i VG om Humoretaten, så vil han se ekte kvinnehat. Det gikk så langt at NRK tilbød meg psykologhjelp.
Men hvem trenger psykolog her egentlig? I denne sammenheng faktisk alle. Kommentarfeltet, barna mine og foreldre som meg som ikke klarer å se omfanget av det våre barn lever i.
Vi trenger gode farsfigurer, sier rapporten, Netflix-serien og alle kronikker som handler om barn og unges hverdag. Jeg håper ikke det gjør at jeg som mor slapper av et sekund. På samme måte som vi alle bør ha jordmødre rundt oss når det skal fødes, trenger vi kloke hoder som passer på både foreldre og barn så vi ikke mister grepet. Drit i å holde hodet kaldt, for akkurat nå er vi i fritt fall.
Les flere kommentarer av Sigrid Bonde Tusvik
Les debattinnlegg: Det er ikke aktivisme. Det er maktkritikk
