Avisen Vårt Land anklager Jonas Bals, Eivind Trædal og undertegnede for å drive «heksejakt» og «spre rene konspirasjoner» om forsker Cecilie Hellestveit fra lederplass. Anklagene er svært alvorlige og etter mitt syn grunnløse. Det handler ikke om å «ta» Hellestveit. Det handler om å ta ansvar. Når barn drepes i titusenvis, sykehus etter sykehus jevnes med jorden, millioner drives på flukt og internasjonal rett systematisk undergraves over flere tiår, er det absolutt nødvendig å fremme kritiske spørsmål til mektige premissleverandører om det virkelighetsbildet de er med og skape, med hvilke konsekvenser.
Maktkritikk er fundamentalt for ethvert bærekraftig demokrati.
Når Hellestveit, gitt hennes tunge rolle i Etikkrådet, stadig opptrer i offentligheten med uttalelser som nedtoner eller relativiserer Israels overgrep, må det være rom for saklig kritikk. Det er ikke aktivisme. Det er maktkritikk. Og det er fundamentalt for ethvert bærekraftig demokrati.
Det er samtidig viktig å anerkjenne og ta avstand fra hets og personangrep mot Hellestveit på sosiale medier. Selv mener jeg det er bedre å være for streng i modereringen av egne kommentarfelt, enn å la det skli ut. I skrivende stund står jeg omtalt som «terrorsympatisør» under Hellestveits egen deling av Vårt Lands spekulative og grove anklager. Å bli stemplet som konspirasjonsteoretiker fra lederplass i en riksavis er naturligvis potensielt svært skadelig for både omdømme og ens arbeid. At Vårt Land ikke ga mulighet for samtidig tilsvar, ja ikke engang et hint om at det var på vei, er presseetisk problematisk.
Min Facebook-post, som Vårt Land baserer seg på, var ikke rettet mot Cecilie Hellestveit som person. Det var en saklig problematisering av hennes rolle som medlem i Etikkrådet, som gir råd til Statens pensjonsfond utland, verdens største statlige investeringsfond. Å være en av fem medlemmer i Etikkrådet er en maktposisjon av rang. Det fordrer tillit å forvalte våre felles verdier og investeringer i billionklassen.
Les også: Det er uakseptabelt å kalle Cecilie Hellestveit en folkemordfornekter
Det etiske rammeverket for fondet er klart: Det skal ikke investeres i selskaper som medvirker til grove brudd på menneskerettigheter, folkeretten, krigsforbrytelser eller andre alvorlige normbrudd. Likevel er 220 milliarder kroner fra fondet investert i selskaper som opererer i israelske bosettinger på okkupert palestinsk land. Folkerettsbrudd som er dokumentert og fordømt av både FN, Den internasjonale domstolen (ICJ) og norske myndigheter.
Når Hellestveit som mangeårig medlem av Etikkrådet hyppig opptrer i offentligheten med konklusjoner som svekker inntrykket av at Israel systematisk bryter folkeretten, er det legitimt å reagere. Konkret gjelder det Hellestveits vurderinger av krigføringen på Gaza, bruken av eksplosiver i sivile områder i Libanon, tolkningen av folkemordkonvensjonen og til og med vurderinger av Trumps groteske AI-video om fordrivelse av palestinere – som Hellestveit karakteriserte som «et forslag til løsning». I Aftenpostens Juniorskole nevner ikke Hellestveit engang at Israel i over et halvt århundre har bedrevet en brutal okkupasjon av palestinere og stadig bygger ut hundrevis av ulovlige bosettinger, med terror og vold, og stjeler det lille som er igjen av palestinsk land. Hun gjentar i stedet det israelske talepunktet om at dette er ikke en krig Israel har valgt selv. Vel, palestinerne har definitivt ikke valgt selv å leve flere generasjoner under okkupasjon, ribbet for grunnleggende menneskerettigheter. Det er det israelske regimets aktive politikk som bærer ansvaret for, muliggjort av blant annet investeringer fra det norske oljefondet.
Dette er ikke bagateller. Hellestveit er ikke bare en forsker, hun besitter en maktposisjon med betydelige politiske implikasjoner i kraft av å være rådgiver for investeringene av vårt enorme oljefond. Når en person med slik makt og autoritet bidrar til å tåkelegge alvoret i det som skjer – og gjør det så hyppig i alle typer medier, ofte uten oppfølging – får det konsekvenser for hvordan både opinionen og beslutningstakere forstår virkeligheten. Det svekker presset til å handle.
Les også: Norge møter Israel på fotballbanen, i en kamp som aldri burde blitt spilt
Det burde ikke være radikalt å ha en tydelig forventning om at Norge forvalter våre sparepenger i tråd med menneskerettigheter og folkerett. Det bør være en selvfølge. Det er ikke engang som om vi har noe å tape på å ha en progressiv, konsekvent og humanistisk tilnærming til bruken av vår enorme oljerikdom, tvert imot.
At Hellestveit har sitt eget private foretak – Folkerettsinstituttet – er i seg selv ikke et problem. Men et slik navn gir lett inntrykk at det dreier seg om en universitetstilknyttet forskningsinstitusjon og ikke minst at det kan forveksles med det identiske norske navnet på Institut de droit international. Å påpeke dette er ikke «heksejakt». Det er en jobb mediene selv burde tatt.
Når Vårt Land sammenligner kritiske, progressive stemmer med høyreekstreme svertekampanjer, dras det over i det absurde. Det er en uhyre effektiv og ugrei måte å diskreditere legitim kritikk på og samtidig avlede oppmerksomheten fra sakens kjerne: Hvordan forvalte Norges penger i møte med Israels systematiske folkerettsbrudd.
Det må være full anledning til å diskutere makt, ansvar og faglig autoritet – særlig i saker som gjelder liv, død og mulig folkemord. Hellestveit er en toneangivende stemme i offentligheten og en viktig premissleverandør for hvordan Israel-Palestina-konflikten forstås. At det rettes kritisk søkelys på hennes tolkninger og tunge rolle som medlem i Etikkrådet, burde ikke møtes med mistenkeliggjøring og stempling – men med svar.
