Gull og grønne mineraler

For et tiår siden tok jeg toget tvers over Angola, mot grensen til Den demokratiske republikken Kongo. I flere år hadde kinesiske selskap, med et kinesisk lån til den angolanske staten i bunn, satt i stand toglinja. Og i 2015 lå den der, fra kystbyene Benguela og Lobito, inn til den kongolesiske grensa.

Toglinja ble først påbegynt i 1902, av de daværende portugisiske koloniherrene, men lå hundre år senere brakk etter en opprivende borgerkrig. Nå var planen at den skulle nå helt inn til de kobberrike områdene i Kongo og Zambia, som er linjas økonomiske forutsetning.

Nesten ti år senere var den avtroppende amerikanske presidenten Joe Biden på besøk i samme område, for nå har noe skjedd. Det som på begynnelsen av 2000-tallet var et viktig afrikansk infrastrukturprosjekt for kineserne, er nå et av USAs og EUs viktigste prosjekter i Afrika, den såkalte Lobitokorridoren. Bidens første, og siste, besøk på det afrikanske kontinentet kan altså leses som en direkte utfordring av Kinas innflytelse i Afrika.

Siden jeg tok toget i juni 2015 har strekningen blitt farbar enda lenger inn, og i fjor kunne kobbergruver i Kongo starte eksport via Angola, på skinner. Men vel så viktig som kobberet selv er at det som gjerne kalles kobberbeltet i Sentral-Afrika, er proppfullt av såkalte kritiske og strategiske mineraler, som coltan, kobolt og tantalum. Det nye gullet, som skal sikre verdens omlegging til mer bærekraftig energibruk. Mineraler som finnes i den mobilen eller den datamaskinen du leser denne teksten på. Mineraler som er avgjørende for ny våpenteknologi.

I dag kontrolleres mye av tilgangen og produksjonen av disse mineralene av Kina. Det bekymrer USA og EU – som nå har meldt seg på kappløpet om å sikre best mulig tilgang. Det var bakgrunnen da de i 2023 gikk sammen om en ny plan for togstrekningen i Angola og Kongo. I tillegg til å utbedre den gamle traseen, som altså er mer enn et århundre gammel, og som kineserne pusset opp for femten år siden, skal det bygges en ny parallell trasé. Det skal også bygges logistikkanlegg, og kanskje fabrikker, og havna i Lobito skal utbedres. Alt med investeringsmidler fra USA og EU.

For den som holder Lobitokorridoren, holder nøkkelen til et område fullt av kritiske mineraler, og dermed også nøkkelen til det grønne skiftet, til vår stadig større etterspørsel av mobilteknologi, og nye våpensystem.

Les også: NHO svartmaler og villeder i stedet for å bidra til en konstruktiv debatt

Men det er ikke bare i dragkampen om Lobitokorridoren man ser konturene av et nytt kappløp om Afrikas mineraler. På den andre siden av kontinentet, på østkysten, er det nemlig uro i en annen tidligere portugisisk koloni, nemlig Mosambik. Mosambik har også viktige mineralressurser, og en av dem er grafitt. Du har kanskje en type grafitt i en blyant, men det myke karbonet er også en god strømleder, og brukes derfor i batterier. Særlig bilbatterier.

En god del av verdens grafitt utvinnes i Mosambik, og blant de største kundene for gruvene her, er Tesla. Kjørere du rundt i en Tesla er altså sjansen stor for at du kjører rundt med et lite stykke Mosambik. Planen var at Tesla skule kjøpe opp en enda større andel av landets grafitt ved inngangen til det nye året, men det er en plan som nå er noe usikker.

Valguroen som har bredt om seg i det østafrikanske landet siden oktober, fikk nemlig Teslas hovedleverandør i området til å erklære stopp i produksjonen. Produksjonen ved Balamagruven i Cabo Delgado har tidligere ikke latt seg stoppe av jihadistopprør og dårlig logistikk, men har nå stått brakk siden midten av desember etter folkelige protester. En folkelig protest som sentralregjeringen lenger sør i hovedstaden Maputo ikke har kontroll på, truer dermed verdens grafittforsyning.

Både Lobitokorridoren og Balamagruven er slik en del av historien om det nye kappløpet for å få kloa i Afrikas mineraler. Men i begge områdene det her er snakk om, kan man jo ikke bare komme inn og ta det man trenger. Slik er det heldigvis ikke lenger.

Les også: Generaliserte fiendebilder på basis av etnisitet og religion er en farlig øvelse

For alle landene nevnt i denne teksten har store naturressurser vært en blandet velsignelse. Borgerkrigene i Angola og Kongo har dels vært finansiert av olje, edle metaller og diamanter. Zambia har lenge kjempet mot mektige gruveselskap for å kunne få sin del av inntektene fra kobberutvinningen, og Mosambik har fått merke hvordan lovnader om gassrikdom i Cabo Delgado har skapt grobunn for nye opprør. De nevnte landene har dessverre også erfaring med hvordan det er å havne i skvis mellom stormakter.

Det betyr at man i denne runden må ta mer hensyn til de landene man ønsker å hente rikdommen fra. Til myndighetene – men også til befolkningen i områder der ressursene befinner seg, eventuelt områder de transporteres gjennom. Et av Joe Bidens salgsargument for USA som investor i den nye Lobitokorridoren, er at USA og EU er mer transparent og at vestlige selskaper på en eller annen måte driver «renere» enn for eksempel kinesiske.

Det er det ikke sikkert kongolesere, zambiere eller mosambikere er enig i. Heller ikke i Angola har man glemt hvorfor togstrekningen fra kysten og opp i innlandet en gang ble bygget, nemlig for å kunne tappe området for ressurser som Europa trengte under og mellom de to verdenskrigene.

I løpet av 2025 vil det forhandles videre om Afrikas mineralressurser. Denne gangen må afrikanske land få en bedre plass ved bordet.

Les flere kommentarer av Maren Sæbø

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Maren Sæbø

Er utdannet historiker ved University of KwaZulu-Natal, Durban, Sør-Afrika og har de siste årene jobbet som journalist. Er tilknyttet Vårt Land og Dagsavisen som journalist og kommentator.