Den tragiske hendelsen på Jæren i romjulen vil politiet neppe komme til bunns i. Siden den siktede, 41 år gamle Geir Roald Hodne, også ble drept i skuddvekslingen, må vi leve med ubesvarte spørsmål om hva som skjedde med den kristne og fredelige mannen i ukene og dagene før den fatale skuddvekslingen. «Ingen så dette komme», heter det i VGs reportasje fra Hodnes nabolag.
Drapet på den unge politimannen Markus Botnen kan ikke settes på noen formel like så lite som det er noe mønster knyttet til religion og etnisitet i bildrapene i Magdeburg og i New Orleans.
I tyske Magdeburg var det en 50 år gammel saudiaraber som stod for ugjerningen ved byens julemarked under adventsfeiringen. «Der har vi forklaringen», tenkte mange da hans opprinnelige nasjonalitet ble offentliggjort. Så viste det seg at den psykiatriutdannede saudiaraberen var blitt en sterk islamkritiker og hadde gått i den samme ekstreme høyreretning som så mange andre tyskere de siste årene.
Et par uker etter skjedde en tilsynelatende kopi i New Orleans, men nå med motsatt ideologisk fortegn. En 42 år gammel tidligere soldat og Afghanistan-veteran fra Texas braste inn i en menneskemengde i Bourbon Street natt til første nyttårsdag. Han drepte 14 personer og skadet 30. Gjerningsmannen ble skutt og drept av politiet, men etterlater seg spor som viser at han i det siste har utviklet sympati for terrorgruppen IS. Den ideologiske kuvendingen til eiendomsmegleren må betegnes som uforutsigbar. Selv om hans utseende ikke er prototypen på hva vi forbinder med en hvit amerikaner, hadde han sin oppvekst i Texas der han skal ha fått en kristen oppdragelse.
Dette hindret ikke påtroppende president Donald Trump i å gripe til enkle forklaringer da han satte drapene i New Orleans på kvoten for innvandring.
Når politimenn drepes og uskyldige mennesker tas av dage, er det fristende for politikere på jakt etter stemmer å spille på de følelsene som oppstår.
Tilsvarende tendens ser vi i noen høyremiljøer i Norge. Fra sin nye plattform Document.no er den tidligere Listhaug-rådgiveren Espen Teigen utrettelig med å koble drap og kriminalitet til innvandring. Han var mannen som i 2018 skrev teksten til Facebook-meldingen som gjorde at Sylvi Listhaug måtte trekke seg som statsråd. I sin nye rolle fortsetter Teigen i samme dur og bidrar til det som statsminister Jonas Gahr Støre så sterkt advarte mot i sin nyttårstale. Ap-lederen pekte på at vi lever i en verden som er blitt mer og mer polarisert. Det kan vi ikke gjøre så mye med, men vi kan være bevisste på at disse steile frontene ikke skal tas med hjem til oss.
Når politimenn drepes og uskyldige mennesker tas av dage, er det fristende for politikere på jakt etter stemmer å spille på de følelsene som oppstår. Det er vel liten tvil om at det bidrar til å forsterke spenningene og etablere enda sterkere fronter.
Det finnes eksempler på folk som har valgt en motsatt innfallsvinkel, nemlig forsøk på forsoning og tilgivelse. Et av de sterkeste eksemplene står Kjetil Klungland for. Som 23-åring opplevde han at faren, politimannen Arne Sigve Klungland, ble drept i det såkalte NOKAS-ranet i Stavanger. Det er nå 20 år siden ranet skjedde, og etter sjokkbeskjeden om farens død har han han holdt utallige foredrag om hvordan han valgte å søke forsoning i stedet for å lagre bitterhet.
Kjetil Klungland har noe å lære oss alle. Å gjøre sitt ytterste for å konstruere generaliserte fiendebilder og vedlikeholde disse på basis av etnisitet og religion kan være en farlig øvelse. Selv om det for noen politikere kan gi valgseire, er det på ingen måte bevis på at det er riktig vei å gå.