Det drar seg til for Marius Borg Høiby, kronprinsessens barn født utenfor ekteskapet med kronprinsen. Han er siktet for flere tilfeller av voldtekt uten samleie, for vold i nære relasjoner, en drapstrussel og mer, og sitter i varetekt. Det er mulig det går mot dom og soning, det får retten avgjøre. Mye tyder på at den unge mannen som fikk alt i fanget – på godt og vondt – nå, kanskje for første gang, opplever at hans handlinger faktisk har konsekvenser.
Kunne historien ha endt annerledes om kongehuset hadde lyttet til advarsler – fra prinsessehold i sin egen, nære familie, og fra en av norsk litteraturhistories virkelige klassikere?
I en 20 år gammel TV-dokumentar framstår kongens søster nesten ubehagelig sannspådd.
Tausheten fra kongehuset, og fra Marius’ mor, landets neste dronning, er nesten øredøvende midt i det som må beskrivelses som en eksistensiell krise for institusjonen. Det tvinger oss til å gå til andre kilder for å forsøke å skjønne hva som foregår i vår øverste familie. Det holder faktisk å gå bort til bokhylla og plukke opp Johan Borgens «Lillelord», skrevet for 70 år siden. Den forteller oss mye av det vi trenger å vite om Marius Borg Høiby og hans liv i det gylne buret rundt hoffet.
Les leder: Finner sammen i det enkleste av alle svar: Gi faen
Bokas hovedperson, Wilfred Sagen, kalt Lillelord, lever sitt privilegerte liv på beste vestkant i Oslo. Faren er ute av historien og nevnes knapt, og Lillelord oppdras av sin mor og en mannlig verge. Han slites mellom rollen som mors lille praktbarn og et indre mørke som vil sprenge rammene, og blir en mester på å forstille seg. Hjemme hos mamma er han den lydige, veloppdragne gutten som sjarmerer de voksne.
Og Marius Borg Høiby? En gammel venn av faren hans gir ham følgende skussmål i Dagbladet: «Super veloppdratt, sosialt smart, kan prate med hvem som helst, er alltid polite».
Men Lillelord har også en annen side. Rikmannsgutten, han som lever så privilegert, oppsøker suspekte steder etter mørkets frambrudd, han henger med guttebander på den andre siden av byen, på østkanten, og utfører rene røverraid sammen med dem. Det finnes dem som skjønner at noe ikke stemmer, at Lillelord har flere ansikter og at det bobler under overflaten, men de griper ikke inn. Lillelord får panikk av tanken av å bli gjennomskuet, men beundrer også dem som skjønner hva han holder på med, som ser rett gjennom ham. Kanskje drømmer han om å bli tatt?
Men mor ser bare sin skjønne lille gutt med de blonde lokkene. Hun skjønner ikke at han ikke finner sin plass i livet og at grunnen skjelver under ham.
Les også: Lars West Johnsen om bebreidende kapital
Johan Borgen forteller en historie som er like gammel som mennesket selv. Et liv på den grønne gren er en gave, men også en forbannelse. Boka ble utgitt i 1955, og er en av de fremste framstillingene vi har av begynnelsen av 1900-tallet, som boka er lagt til: Et samfunn delt i to, en by delt mellom øst og vest, mellom de der oppe og alle de andre der nede. I dette samfunnet er Lillelord nesten en utvalgt. Han har evnene, midlene og alle muligheter. Men har føler seg fanget, plassert på en scene der han forventes å være noe han ikke vil være. Kanskje også: Ikke klarer å være.
Marius Borg Høiby, på sin side, fant seg ikke til rette på college i USA, men dro hjem etter noen måneder i 2017, som 20-åring. Han gjorde et forsøk på å bli jakkedesigner i Los Angeles, og hadde en kort karriere som moteredaktør i London. Marius levde et synlig liv i sosiale medier på dagtid, alt mens hans mor ba mediene om å ikke skrive om ham. Marius valgte aldri dette livet, har kronprinsessen sagt, om og om igjen. Det som skjedde på nettene vet vi nå også ganske mye om. Marius Høiby pleide omgang med kriminelle og levde det vi i mediene kaller et utsvevende liv.
Slik kan en ung mann miste fotfestet, dratt mellom ulike roller og forventninger og sine mørke hemmeligheter, og forvent med at alle muligheter ligger åpne for ham.
Om Marius Borg Høiby og hans foresatte ikke har et nært forhold til Johan Borgens forfatterskap, fantes det også gode råd i deres egen familie. Avdøde prinsesse Ragnhild så faresignalene allerede for 20 år siden.
Les også: Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun får toppkarakter av Kjell Werner
I en dokumentar på TV2 framstår kongens søster nesten ubehagelig sannspådd. Hun var bekymret for hvordan det skulle gå med Marius nå som kronprinsessen var gravid med Ingrid Alexandra, nasjonens framtidige dronning: «Jeg synes forferdelig synd på den sønnen hun har. Når de får et barn er stakkars Marius ingenting. Han er seks år, men vil skjønne at det er forskjell. Det vil de få problemer med. Jeg håper de har tenkt igjennom det», sa prinsessen.
Vi vet lite om oppdragelsen på slottet og på Skaugum. Vi får anta at foreldrene til «stakkars Marius» faktisk «har tenkt igjennom det» og gjort så godt de kunne. Men et eller annet sted på veien har noe gått galt, akkurat som prinsesse Ragnhild advarte om. I høst har mediene fråtset i historier om kriminelle gjester på Skaugum, og skrevet om fester som har fått merkelappen «Skaugum-festivaler».
Det er trolig nok av dem som har gjennomskuet det hele, i familien, blant tjenerskapet og blant livvakter og politi. Men ingen har, så vidt offentligheten vet, satt foten ned. Det gikk ikke så bra, må vi vel kunne fastslå. Uansett hva rettsprosessen framover måtte komme fram til, har Marius Borg Høiby falt tungt høsten 2024.
Jo Moen Bredeveien: Kritikerne av «Moxnes-linja» kjenner seg hjemløse i partiet
Det går ikke så bra for Lillelord heller. Han prøver å sprenge rammene, han vil bort fra den scenen han er plassert på, samtidig som han vet at den privilegerte posisjonen gir ham store fordeler. Han blir selvdestruktiv.
Boka slutter på desperat vis, med Lillelord stupfull i selskap med tvilsomme typer. Det er mye her mediene kunne ha fråtset i om Lillelord var en del av kongefamilien i 2024. Her ute i virkeligheten har våre kongelige havnet i en situasjon der moren til Marius Borg Høiby kan bli dronning samtidig som sønnen hennes sitter i fengsel.
Kongehuset overlever kanskje en slik ydmykelse, eller kanskje ikke. Uansett utfall: De kongelige var behørig advart om hvor galt det kunne gå.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Hva skjedde med at arbeidere i alle land ikke skal drepe hverandre?
