Fredag 2. februar angrep USA mål i Syria og Irak. Det var begynnelsen på en serie angrep mot Iran-støttede militser i disse landene. Etter at krigen på Gazastripen startet hadde militsene skutt mot amerikanske baser og støttepunkter mer enn 150 ganger, og da tre amerikanske soldater ble drept i det nordøstlige Jordan var begeret fullt. I USA ligger smertegrensen for tap av egne menneskeliv lavt.
7. februar ble en av kommandantene for Kata’ib Hezbollah, som sto bak angrepet i Jordan, drept i Bagdad. Om angrepet var et bevisst forsøk på å drepe er uklart. Militsen hadde brukt samme våpen mange ganger uten dødelige utfall, men denne gangen slapp altså en drone igjennom det amerikanske forsvaret. Dermed var en rød linje krysset.
I dette århundret har USAs politikk i Midtøsten vært feilslått
Da tok sjefen for den iranske Revolusjonsgarden, Esmail Qaani, affære. I en uttalelse het det at militsene heretter ville begrense seg til «passivt forsvar» for ikke å skape vanskeligheter for den irakiske regjeringen, som protesterte mot at landet ble brukt som slagmark for rivaliseringen mellom partene. Det var ikke første gangen. Passivt forsvar kan bety at man bare aksjonerer hvis man selv blir angrepet, eller at man lar gjort være gjort og setter strek inntil videre.
Kata’ib Hezbollah inngår i «den islamske motstandsbevegelsen» i Irak sammen med to andre militser. De får våpen, trening og etterretning fra Iran. Lenge ble alle iranskstøttede militser i Midtøsten ledet av den legendariske Qasem Soleimani, men da amerikanerne drepte ham og hans irakiske kollega al-Muhandis i Bagdad i 2020, fikk de større uavhengighet i det tomrommet som oppsto. Uten Soleimanis karismatiske aura har byråkraten Qaani møysommelig gjenoppbygd kontrollen.
Men nå som før er det en glipe mellom militsene og regjeringen i Teheran: Når militsene iverksetter aksjoner, står de på egne bein. Teheran griper bare inn når Irans egen sikkerhet står på spill.
Det gjorde de i dette tilfellet. For Iran er ikke interessert i noen storkrig i Midtøsten, like lite som USA i et valgår og Israel så lenge de har hendene fulle på Gaza. Den iranske ledelsen har lavere legitimitet enn noen gang tidligere i den islamske republikkens historie, og samfunnet er slitent etter mange år med harde sanksjoner og dårlig økonomi, så dette er ikke tidspunktet for vågale aksjoner. En viss risiko for storkrig er det likevel, for det er mange mulige antenningspunkter i regionen nå.
Les også: Det er lett å havne i blodtåka når man kjemper en «rettferdig krig»
Militsene har skutt mot amerikanske støttepunkter i en årrekke, men aktiviteten tok seg kraftig opp da krigen i Gaza begynte. Noen skuddvekslinger har imidlertid andre forklaringer. Da iranske militser nylig angrep mål i Idlib i Syria, som er tilholdssted for diverse terrorgrupper, hadde det bakgrunn i et blodig IS-angrep i Kerman-provinsen i det sentrale/sørlige Iran. I en minneseremoni for nevnte Soleimani ble 94 drept og mange flere såret. Et iransk rakettangrep mot israelsk etterretning i Erbil må formodentlig ses i sammenheng med Mossads drap på ledende iranere. Og skuddvekslingen mellom Iran og Pakistan på nyåret skyldtes opprør på grensa i sør, hvor balutsjerne kjemper for autonomi. Den episoden ble raskt bilagt. I ly av larmen fra Gaza har noen sett sitt snitt til å gi gamle konflikter nye omdreininger.
Angrepene mot skipstrafikken i Rødehavet har vært de mest effektive, bedømt etter konsekvensene. Transportene mellom Asia og Europa er blitt forsinket, og fraktratene er flerdoblet. De fleste konteinerskipene er omdirigert rundt Sør-Afrika. Houthiene kjemper palestinernes sak og sier de ikke vil angripe stater som står på samme side, men etterretningen og våpnene er ikke så treffsikre at alle kan kjenne seg trygge. Derfor er det et utbredt ønske om å få slutt på angrepene jo snarere jo bedre. Amerikanerne bomber, men houthiene er egenrådige og utholdende, herdet som de er etter flere år med saudisk bombing, og fortsetter angrepene.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det delikate ved dette er at samtidig som handelsinteressene er for store til å ignoreres, er de for sensitive til å snakke høyt om. Mange vegrer seg for ikke å svekke palestinernes sak. Å hevde økonomiske egeninteresser i det religiøse Midtøsten klinger særdeles dårlig når de settes opp mot kampen for palestinernes overlevelse. Dessuten er det stor forskjell på houthiene, som er en nasjonal bevegelse, og piratene utenfor Somalia, og det er mange hensyn å ta til våpenhvilen og fredsbestrebelsene i Jemen. Underhånden fører derfor Kina samtaler med Iran, som er i posisjon til å påvirke houthiene, og med USA for å få slutt på skuddvekslingen.
Tre amerikanske presidenter – Obama, Trump og Biden – har prøvd å redusere det militære nærværet i Midtøsten for å konsentrere seg om Kina, men har ikke helt fått det til. I 2018 ga Trump ordre om å sende troppene i Syria hjem, men gjennomføringen ble motarbeidet og sabotert av «den dype amerikanske staten». Fortsatt er det 900 mann i nordøst. Etter drapet på Qasem Soleimani presset irakerne på for å få amerikanerne ut, men fortsatt er det 2400 mann der. Nå har presset blusset opp igjen med full styrke, og denne gangen viker de neppe på kravet om at alle må ut. Men amerikanerne trekker ut tida.
I dette århundret har USAs politikk i Midtøsten vært feilslått, kampen mot IS unntatt. Krigføringen og uforutsigbarheten har gjort vondt verre, og nå blir landet bare mer og mer upopulært etter hvert som kalamitetene i Gaza fortsetter. Så hvorfor klorer de seg fast?
Forsvar av Israel, kamp mot terror, og front mot Iran og brysomme militser til side: Viktigst på lang sikt er forholdet til Kina. Bidens forgjengere ville ut av Midtøsten for å konsentrere ressursene om utfordringen fra Øst, men den utfordringen har for lengst kommet til Midtøsten også. Det er ikke noen motsetning mellom oppdemming av Kina og fortsatt engasjement i Midtøsten. Det er blitt to sider av samme sak.
Les også: Aleksej Navalnyj ble drept av det Russland han prøvde å redde