I 2024 er krig dødsens alvor, men samtidig lar vi oss underholde av krigsfilmer. Apple TV har nettopp lansert serien «Masters of the Air». Den omfattende serien handler om de allierte bombeflypilotene som under andre verdenskrig fikk i oppgave å bombe Tyskland sønder og sammen da de allierte fra 1943 omsider var blitt sterke nok til å slå tilbake. Fiendebildene var tydelige. Hatet mot nazismen var så kraftfull at det rettferdiggjorde de mest brutale krigshandlinger.
Dagsavisens Reidar Spigseth anmeldte filmserien i slutten av januar. Han trekker fram en replikk fra en av hovedrolleinnehaverne, bombeflygeren major Robert Rosenthal, som kommer med følgende hjertesukk til en av sine kolleger: «De har fått som fortjent, de har virkelig fått som fortjent. Vi har gjort forferdelige ting, men vi hadde ikke noe valg».
Det er en skremmende aktuell konstatering når vi betrakter kriger som nå utspiller seg rett foran øynene våre. Russland definerer krigen mot Ukraina som en forsvarskrig mot hovedfienden Vesten. Ukrainere må lide for Russlands «rettferdige» krig.
I Midtøsten gjentas det gang på gang at Israels krigsoperasjoner i Gaza er nødvendige og berettigede siden det var Hamas som gikk til angrep først 7. oktober 2023. Rettferdig forsvarskrig er kronargumentet til Israels støttespillere – også her i Norge. De hevder at Israel må ha full rett til å slå tilbake, men kan det virkelig være så enkelt?
Ønsket om å ta igjen kan bli en for dominerende følelse under en «rettferdig krig». Det er lett å havne i blodtåka, og det er lett å glemme alle de uskyldige ofrene.
I folkeretten er det et veletablert prinsipp at ethvert land må ha rett til å forsvare seg når det blir angrepet, men det må vel finnes grenser for hvor langt dette prinsippet kan trekkes. USAs reaksjon på terrorhandlingene 9. september 2001 er blitt brukt som eksempel på at det ikke bare er Israel som tyr til sterke militære virkemidler når en nasjon blir angrepet. Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde er en av dem som har løftet dette synspunktet fram.
Les også: Drømmen om Norden
Man må gjerne henvise til «Nine-eleven», men da må man ta med hele bildet. Krigføringen som president George W. Bush satte i gang, med løfte til det amerikanske folket om at Al Qaida-terroristene skulle røykes ut av sine gjemmesteder én for én, endte ikke så godt for USA og deres allierte. Særlig Afghanistan ble en hengemyr. Det handlet ikke bare om å bli kvitt terroristene for godt. Ønsket om å ta igjen kan bli en for dominerende følelse under en «rettferdig krig». Det er lett å havne i blodtåka, og det er lett å glemme alle de uskyldige ofrene.
Ledelsen i Israel hevder at hensikten med den drastiske krigføringen i Gaza er å knekke Hamas en gang for alle. Det er helt sikkert et viktig delmål, men man kan ikke utelukke at det også her handler om hevn og gjengjeldelse. Så lenge Hamas fortsatt holder et stort antall israelske gisler, blir ikke forbitrelsen akkurat mindre.
De alliertes krig mot Tyskland og Adolf Hitler står for de fleste av oss som eksempel på en rettferdig krig. Britene, som opplevde Hitlers terrorbombing i begynnelsen av krigen, hadde sin hukommelse. Det var bare rett og rimelig at alle midler skulle brukes når de allierte omsider var satt i stand til å ta igjen. Da utviklet det seg til et bomberegn over Tyskland, og det er det filmserien «Masters of the Air» handler om. Mange av flytoktene var godt militært begrunnet, men det gjaldt på ingen måte alle.
Les også: Når man blir for varm i trøya
Bombingen av Dresden 13. til 15. februar 1945 er blitt stående som et skrekkens eksempel på hva de allierte var i stand til å gjøre. Byen hadde ikke antiluftskyts fordi det var opplest og vedtatt at området ikke hadde noen spesielt stor militærstrategisk betydning. Likevel seilte allierte fly i hopetall med dødelig last inn over Dresden. Bombingen var så intens at det oppsto ildstormer i byens gater. Det er anslått at rundt 25.000 innbyggere døde i løpet av tre dagers bombing. Det er ikke langt fra tallet på døde i Gaza.
De allierte vant krigen, men angrepet på Dresden fremstår fortsatt som en uberettiget handling. Verken USA eller England ble dømt i internasjonale domstoler, men den moralske dommen blir ikke de allierte frikjent for. De brukte sin overlegne militærmakt på feil vis, og man må spørre seg om det var lysten til å ta igjen for all djevelskapen naziregimet hadde forårsaket som ble en for viktig driver.
Hevnmotiv ikke noe godt utgangspunkt for krigføring. «Nå skal de svina få det de fortjener», er ingen god og farbar vei verken for politiske eller militære ledere. Situasjonen for sivilbefolkningen må alltid tas med i vurderingen. Det må være et etisk krav til militære og politiske ledere at de evner å se at «nok er nok».
Les også: LO har gode kort på hånda
Les også: Den russiske helten