Dette er Dagsavisens Innfall-spalte. Kan inneholde spor av satire og sarkasme.
Etter de siste ukenes mediedekning har jeg begynt å lure på om det er slik enkelte hevder, at vi er på vei inn i et emokrati. For tar du bort d-en i demokrati, får du «emokrati», som etter det jeg forstår er navnet på et skjørt samfunn der emosjoner fortrenger fakta og rasjonelle argumenter. Vi overveldes av følelser, og styres av stemningsbølger der nyheter om folks tårer blir behandlet som ytterst viktig folkeopplysning.
For å ta fredag 15. september, dagen da Høyre-leder Erna Solberg avslørte seg selv, ektemannen Sindre Finnes og den nå så kjente og alvorlige aksjeskandalen på en pressekonferanse. Jeg fikk ikke sett den direkte, men da jeg leste nettavisene etterpå var den mest populære tittelen på saken ulike varianter av «Erna i tårer». Som: «Erna i tårer: – Gjør vondt for meg». Jeg fikk virkelig inntrykk av at Erna hadde grått og hulket noe helt hemningsløst da hun fortalte om sitt livs skandale, kanskje slik at alle Høyres spinndoktorer måtte ile til med masse kleenex.
[ Erna Solbergs røde linje gjelder ikke for henne selv ]
Spent klikket jeg meg inn for å se pressekonferansen på NRK. Gråt hun virkelig så voldsomt, den ellers så beherskede, rasjonelle Erna Solberg? Jo, stemmen hennes brast jo litt og øynene ble blanke da hun sa det var vondt å være så hard mot Sindre. Men jeg vil ikke kalle det der ordentlig gråting. Jeg tok meg selv i være litt skuffet.
Noen dager senere, da Solberg hadde sin maraton-intervjudag, kom det mer nytt om Ernas tårekanaler. Da hun satt hos Fredrik Solvang i Debatten på NRK, mente mange å se en liten tåre som glitret i Høyre-lederens ene øyekrok. Men var det en ekte tåre? ble det spurt i kommentarfeltene. Kanskje hun bare hadde sminket den på? Var det egentlig normalt at en tåre kunne glitre sånn i 25 minutter? «Solberg anklages for falske tårer – dette svarer Høyre» skrev TV2, og Høyres pressesjef måtte rykke ut: «Husabø Fossen avfeier at det dreier seg om noe annet enn ekte tårer».
[ De sier hun har vært statsminister en gang ]
Det er kanskje ikke så rart at tårer ble et tema når aksjeskandalen tross alt også framstår som et privat drama for Erna Solberg. Likevel er jeg bekymret for framtidens mediedekning, hvis dette emokratiske tårefokuset tar enda mer overhånd. Med tanke på hvor ivrig jeg selv klikket meg inn for å se nøyaktig hvor mye Erna gråt, ser jeg jo at tårer selger.
Som når statsbudsjettet kommer om høsten. Da kan vi kanskje forvente titler som: «Trygve i tårer: Finansministeren gråt som et lite barn da han måtte innrømme at det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet som andel av trend-BNP kommer til å øke i år».
Eller: «Triste Trygve: Gråt så han ristet da han innrømte at det blir trekk i rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner med inntekt fra konsesjonskraft».