Dette er Dagsavisens Innfall-spalte. Kan inneholde spor av satire og sarkasme.
Om noen uker kommer en eldre dame på Bygdøy til å gjøre seg klar til å dra inn til byen. Hun kommer til å kle på seg kåpen, vinke farvel til ektemannen, og gå med bestemte skritt mot bussholdeplassen, for hun skal nemlig ut i et viktig ærend. Hun er på vei til det første av mange bystyremøter i Oslo rådhus. Sakspapirene har hun lest grundig på forhånd, men hun er nok litt spent. Hun er jo helt ny i partigruppa, og kjenner ikke de andre så godt ennå. Men når hun presenterer seg for dem, sier hun kanskje: «Ja, hei, jeg heter Gro Harlem Brundtland. Noen av dere vil kanskje huske at jeg pleide å være statsminister i Norge».
«Selvsagt husker de Gro!» vil kanskje du innvende. Og ja, vi som er født sånn ca. før 1980 burde jo alle huske Gro, som var vår myndige statsminister og selveste Landsmoderen i tre perioder på 1980- og 1990-tallet. Vi husker også de underholdende og hissige «Gro & Kåre-debattene» på TV, at hun ledet en FNs kommisjon for miljø og utvikling, at hun var toppsjefG i WHO i flere år og at hun en gang var sjefen til både dagens statsminister og generalsekretæren i NATO. Vi vet også at hun fortsatt er medlem av «The Elders», en freds- og miljøorganisasjon stiftet av Nelson Mandela som består av tidligere prominente statsledere fra hele verden. Joda, klart vi husker Gro.
[ Nytt fra kommunevalgkampen på Mars ]
Men nå er vi i Det Herrens år 2023. Minst en generasjon har rukket å bli født, vokse opp og blitt både studenter, arbeidstakere og foreldre etter at Gro gikk av i 1996. Hvor mange av dem har et klart bilde av Gro og av hva hun betydde? Jeg skriver dette fordi jeg fortsatt er litt sjokkert over husets student (23), som ikke hadde en anelse hvem Ingrid Espelid Hovig var. Jeg skjønner jo at hans generasjon mangler mange av våre viktige referanser, av typen «Pompel & Pilt», «Sjonkel Rolf og Titten Tei», pausefisker, stensiler, Live Aid og Thorbjørn Jagland som falt på 36, 9. Men Ingrid Espelid Hovig! Hvordan var det egentlig menneskelig mulig å IKKE vite hvem hun var?
[ Ingen ulykker på 104, nei 48, nei 21, nei 7 dager ]
Jeg vet ikke hvordan samtalen kom inn på vår alles, nå avdøde Ingrid Espelid Hovig, den kompetente, blide og moderlige TV-kokken med rødrutete forkle og beroligende, skarrende dialekt fra Askøy. «Hun som hadde sånne matprogrammer på NRK», forklarte jeg studenten, usikker på om han tullet med meg. «Vet du virkelig ikke hvem hun er?!» spurte jeg igjen. «En liten persilledusk?» prøvde jeg å skarre, mens jeg smilte så skjelmsk og skøyeraktig som bare hun kunne. Men studenten så helt tom ut blikket, og bare ristet beklagende på hodet.
[ En dårlig uke for alle som heter Hans ]
Derfor har jeg et råd til bystyremedlem Gro: Hvis hun skulle treffe på en slik uvitende, frekk jypling fra millenniumsgenerasjonen på Rådhuset, en som ikke har snøring på hvem hun er, så kan hun for eksempel si: «Det kommer snart en serie på TV som heter Makta. Du kan jo se på den. Den handler faktisk om meg».
