Det er ikke så lett å få oppmerksomhet om saker som gjelder Latin-Amerika i Norge. Skal man lykkes bør de helst passe inn i en historie om et undertrykt folk av urinnvånere og fattige, med sterke sosiale bevegelser som av og til klarer å vinne valg og skape håp med venstrepolitikk, men som blir motarbeidet av gamle eliter og internasjonale selskaper. Vi heier når plazaene eksploderer i protester fordi det tyder på at mannen og kvinnen i gata eller på jordlappen endelig står opp for sine krav, og låner øre til enkeltaktivisters vitnesbyrd.
Men skal vi forstå hva som skjer i Latin-Amerika kan det lønne seg å følge med på hva latinamerikanere flest tenker, ikke hva de som deltar i de store opprørene tror på. Hvis ikke kan det være vanskelig å forstå hvorfor chilenerne forrige søndag stemte inn en ny grunnlovsforsamling, der ytre høyre fikk en tredjedel av stemmene, og sentrum høyre like mange. Representantene for de som gikk i gatene i 2019 og protesterte med krav om ny grunnlov, satt igjen med skarve den siste tredjedelen av plassene.
For de aller fleste nyvalgte regjeringer går det nå bare måneder før populariteten stuper.
Den tidligere protestlederen, nå president, Gabriel Boric sitter igjen uten handlingsrom. Det kan være like vanskelig å forstå hvorfor Argentinas Alberto Fernández, som har støttet krav om abortliberalisering og fattigdomsreduksjon i Argentina, snart ligger på bunnen på popularitetsrankingen i Latin-Amerika. I oktober kan han bli byttet ut av høyrepopulisten Javier Millei. Han har gått raskt fra å være en outsider og kuriositet i argentinsk politikk, til å lede på meningsmålingene foran høstens presidentvalg.
En nylig global opinionsmåling fra Edelman Trust Barometer gir noen av svarene på hvorfor. Den viser at Latin-Amerika ligger på bunnen i verden når det gjelder å stole på regjeringen – uansett farge. I Argentina stoler bare 20 prosent på sine styresmakter. Skal vi tro meningsmålingsinstituttet Latinobarómetro så er snittet i Latin-Amerika 27 prosent, mens langt flere stoler på kirken og de militære. Blant årsakene er korrupsjon og kriminalitet.
[ Helge Simonnes: Zelenskyjs drømmetreff med paven i Rom ]
Det siste «tillitsbarometeret» tyder også – ikke overraskende – på at Latin-Amerika ligger på topp når det gjelder polarisering mellom ulike samfunnsgrupper – at folk samler seg om ytterkantene i politikken. Igjen leder Argentina an. «La grieta» eller «kløften» har lenge vært kjennetegn ved argentinsk politikk. Den kløften er blitt dypere i takt med økende fattigdom og inflasjon. Sistnevnte har nådd 100 prosent for første gang siden 1990-tallet.
Polariseringen og misnøyen kan drive høyrepopulister til makten, men også nyvalgte venstreledere kan takke misnøyen med forgjengere for at de ble valgt, ikke bare sosial mobilisering og egne visjoner. Det gjelder både Boric, Lula i Brasil, Gustavo Petro i Colombia, og Xiomara Castro i Honduras. Tidligere var det alltid slik i Latin-Amerika at en sittende president som får lov til å stille til gjenvalg, alltid vil vinne. Nå gjelder dette bare i land som har vært igjennom en så lang periode med demokratisk tilbakegang at de ikke lenger er demokratier: Nicaragua, Venezuela, samt selvsagt Cuba.
Samtidig er nye regjeringers «hvetebrødsdager» blitt færre og færre. For de aller fleste nyvalgte regjeringer går det nå bare måneder før populariteten stuper. Det skjedde med Boric, Petro, Castro og nå avsatte Pedro Castillo i Peru, og kan innhente Lula om kort tid.
[ Trine Østereng: I sommar skal me fly til Hellas. Eg gler meg og har klump i magen på ein gong. ]
Mens latinamerikanerne mistror sine regjeringer, viser den nyeste tillitsmålingen at de er langt mer positive til det private næringslivet. I snitt uttrykker 64 prosent at de stoler på bedrifter, dobbelt så mange som de som stoler på regjeringen. Det er også i tråd med tidligere målinger. Selv om kampen mot «nyliberalismen» gjerne står på banneret fremst i demonstrasjonstoget, så ønsker folk flest trygghet – fysisk i form av å kunne gå på gata uten frykt for å bli offer for kriminalitet, og økonomisk i form av å ha en jobb eller drive sin egen bedrift.
Det er urovekkende at de statslederne som ser ut til å slippe unna trenden med stupende popularitet, er de som i størst grad er med på å svekke demokratiske institusjoner. Nayib Bukele i El Salvador og Andrés Manuel López Obrador i Mexico er kanskje de tydeligste eksemplene. Det er også de som har lyktes best med å kontrollere mediene, og ikke minst sosiale medier. Likevel skal vi ikke dra konklusjonen at latinamerikanere flest ikke bryr seg om demokratiet. Selv om målingene tyder på at støtten er litt svekket, er det et mindretall som ønsker diktaturene tilbake.
Den konklusjonen vi kanskje heller skal trekke er at vi bør slutte å tenke på Latin-Amerika som de store samfunnsomveltningenes region. Folk flest i Latin-Amerika er ikke særlig revolusjonære. Det at folk går mot ytterpartiene betyr ikke at de egentlig ønsker dramatiske samfunnsomveltninger; de kan gjøre helomvending ved neste valg. Kanskje er det på tide å slutte å la enkeltaktivister og protestledere få forme bildet av hva hele Latin-Amerika ønsker.
Folk vil ha fred og jobb, og mye tyder på at de stoler mer på at andre aktører kan gjøre den jobben enn regjeringen. Uansett farge.
[ Matlary fillerister bokanmelder Jonas Bals etter å ha fått slakt for Ukraina-bok ]