Salman Rushdies påstand om at religion har fått en fornyet kraft i samfunnet, er de politiske begivenhetene denne helgen markante eksempler på. Maktsøkende politikere tyr til religion som aldri før, enten det er ved valget i Tyrkia eller ved 75-årsmarkeringen av Israel som selvstendig stat.
President Recep Tayyip Erdogan har i de siste ukene kjempet sitt livs kamp for å beholde makten i Tyrkia. Sykdom satte han ut i deler av valgkampen, men i innspurten har han i kjent stil spilt på nasjonalistiske, muslimske følelser. Om det nok en gang er tilstrekkelig til å vinne valg, vet vi ikke i skrivende stund.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu står ikke så mye tilbake for sin tyrkiske kollega i å bruke religion som et viktig virkemiddel i politikken. Alle trodde han var ferdig i israelsk politikk etter alvorlige korrupsjonsanklager, men gjennom allianser med høyreortodokse partier sitter han igjen med makten.
75-årsdagen for etableringen av Israel ble denne helgen en mer splittet feiring enn mange hadde trodd kort tid tilbake. Palestina-konflikten ligger der som en uforløst verkebyll, men det er regjeringens forsøk på å kneble domstolene som har utløst de sterkeste protestene. Reformen har skapt en polarisering som ikke kan dekkes over av et nasjonalt jubileum.
[ Hva slags trussel utgjør Russland egentlig for Norge? ]
De politiske forholdene i Tyrkia og Israel er alvorlige nok, men likevel gir verdenssamfunnet mest oppmerksomhet til konflikten mellom Russland og Ukraina. Religion er en ikke ubetydelig faktor i en krig som nå har vart i snart 15 måneder. Søndag kom Volodymyr Zelenskyj til Berlin etter lørdagens besøk i Italia. Han er blitt en reisende verdensstjerne, og i Roma sto Vatikanets dører vidåpne for den ukrainske presidenten. Han fikk 40 minutter sammen med pave Frans, som uttrykte ønske om fred for Ukraina.
Hva som ble sagt i løpet av den knappe timen, var kanskje ikke så viktig. Det vesentligste for Zelenskyj var å vise omverdenen at han hadde fått innpass hos selveste paven i Rom. Møtet i Vatikanet forsterker det internasjonale kirkelige presset mot både Putin og Den russisk-ortodokse kirke.
Sett utenfra virker det som at den internasjonale kirkelige kritikken ikke gjør så stort inntrykk på patriark Kirill. Han er standhaftig i sin støtte til Vladimir Putins angrepskrig. Gjennom denne holdningen er patriarken av Moskva blitt en ensom kirkeleder, og møtet mellom Zelenskyj og pave Frans må ergre han voldsomt. Så skal det tilføyes at paven har tonet flagg tidligere med sin uttalelse om at patriarken ikke bør gjøre seg selv til «Putins altergutt».
[ Hva skjedde med arbeidersangen? ]
Presset fra de internasjonale kirkene vil øke ytterligere. Om en måned er det møte i Kirkenes Verdensråd der Kirill lenge var en toneangivende aktør. Hva slags kritikk som kommer fra dette internasjonale organet, ser vi ut fra hva en del medlemskirker allerede har uttrykt. Fjerde mai fant et møte sted i Den norske kirkes utenriksdepartement, Mellomkirkelig Råd.
Ifølge Vårt Land fastslår rådet at «Den russisk-ortodokse kirkeledelse forsvarer i realiteten det folkerettsstridige og umoralske angrepet på Ukraina og også grove menneskerettighetsbrudd». Den danske folkekirken har et lignende råd, og tredje mai sendte de kirkelederne i vårt naboland et brev til patriark Kirill der de fordømmer hans bruk av teologi for å rettferdiggjøre invasjonen av Ukraina. Rådet sier rett ut at han er medskyldig i det ukrainske folkets lidelser.
Kanskje er konflikten i Ukraina blitt så fastlåst at skarpe resolusjoner ikke gjør noen virkning. For den internasjonale kristne kirken er det likevel helt nødvendig å si fra om hva som er helt uakseptabelt for å et kirkesamfunn å være med på.
[ Økonomisk krise er personlig krise ]