Kommentar

En påskefortelling

Torsdag kveld strøk vi til fjells i en bil som var fullastet med matvarer for ti dager. Det var tendenser til kø opp Hallingdal. Det var tydeligvis flere enn oss som var tidlig ute for å gjøre hytta klart for innrykk av barn og barnebarn.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Fredag kveld la jeg ut en melding på Facebook om de enorme snømengdene i fjellet og sola som varmet langt på kveld. Det manglet ikke på tilbakemeldinger med ønske om god påske. Man skal ikke bruke mye tid på sosiale medier for å få bekreftet hva det moderne Norge forbinder med disse fridagene ved inngangen til våren. Det er mer enn sol og snø, men også Solo, Kvikk Lunsj, påskekyllinger og påskeegg som barna kan finne på et skjult sted. Noen holder på tradisjonen med påskelam til festmiddag, kanskje uten i hele tatt vite hva som er den religiøse bakgrunnen.

Årsaken til at vi feirer påske blir i liten grad belyst i mediene, og det åndelige innholdet i høytiden snakkes det mindre og mindre om blant nordmenn flest. Tiden er for lengst forbi da folk med stort alvor iførte seg finstasen og gikk til kirken i påsken.

Det hebraiske ordet for påske – pesach– kan til norsk oversettes til «gå forbi». Det er nettopp det nordmenn viser enn økende tendens til, i hver fall når det gjelder kirkebesøk. Kirkesøkningen har over mange år vist en dalende kurve. Det gjelder ikke bare for påsken, men for hele året under ett.

I mars publiserte Statistisk sentralbyrå de såkalte Kostra-tallene. Der telles også antall kirkebesøk. Fra 2019 til 2022 sank tallet på de som oppsøkte gudstjenester i Den norske kirke fra 5,2 millioner til 4,2 millioner. Når svikten er på 20 prosent sammenliknet med tre år tilbake, kan man virkelig snakke om et kirkelig jordskjelv. I korona-årene 2020 og 2021 var tallene naturlig nok enda verre, men det interessante er at de ikke er kommet tilbake til gammelt nivå etter pandemien.

I år faller den muslimske høytiden ramadan sammen med den kristne påsken. Det må være lov å si at muslimene tar denne høytiden mer alvorlig enn mange kristnes forhold til religiøse merkedager. Det er svært konkrete regler og forbud muslimene må forholde seg til. Over 30 dager er det blant annet strenge restriksjoner for matinntak. Mange følger reglene med stor iver. Oppslutningen om ramadan ser ut til å være stor.

Mange kristne blir frustrerte når de ser at representanter for andre trosretninger tar sin religionsutøvelse mer på alvor. De roper på en kirke som kvassere i kantene, som settere strengere krav og som dermed har evne til å sette sitt preg på medlemmene.

De roper nok forgjeves. Den kristne delen av påsken er gått med i et kulturelt dragsug. Kirken ser ikke ut til å være skapt for et folk som er mye mer på reisefot enn i tidligere tider. Faste arrangementer, enten det er på søndager eller i høytider, blir taperen. Gudstjenestesøkningen vil neppe ta seg opp igjen. Den vil fortsatt ha en dalende kurve siden det er så mange eldre som utgjør flertallet av de besøkende.

Kanskje er tiden forbi for at Den norske kirke skal tviholde på gudstjenesten som sitt hovedprodukt. Kanskje må kirken også erkjenne at det ikke er så lett å nå inn til folk i høytidene, når de både i jul og påske trekkes til hyttene eller reiser til Syden.

Så får kirkeledelsen heller glede seg over at sjømannskirkene er stappfulle av nordmenn, og at mange unge foreldre tar med sine små til babysang i den lokale kirken. Men de store endringene, bærer bud om at det er en annerledes kirke som trer fram. Det store spørsmålet er om den kan hevdes å være en folkekirke som er offentlig finansiert, eller om Den norske kirke mister sin posisjon som det toneangivende trossamfunnet i Norge.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen