I september 2002 sa USAs president George W. Bush i FN: «Liberty of the Iraqi people is a great moral cause and a great strategic goal. The people of Iraq deserve it».
Fordi de fortjener det?
Mellom 600.000 og en million døde som konsekvens av invasjonen. Over 300.000 av dem som direkte resultat av møte med de alliertes soldater og våpen. Andre ble drept av bomber, selvmordsbomber, branner startet av bomber, eller hvis de ble fanget i skuddlinjen. Enda flere ble såret.
Det var også brutalt for alle dem som trodde at vanlige folk kunne spille en politisk rolle
Under bombingen av Bagdad oppsto kaos og omfattende tyverier blant en desperat befolkning. Folk stjal fra sykehus, fra regjeringslokaler, fra hoteller, supermarkeder, ambassader, fabrikker og museer. 170.000 uerstattelige gjenstander forsvant fra Nasjonalmuseet, mens bibliotek og nasjonalarkiver forsvant i branner. 95 prosent av alle dyr i dyrehagene døde eller ble drept. Moskeer og minareter ble bombet. T-banesystemet var nede til 2008. Tretten av broene over Tigris ble bombet. Den jordanske ambassaden. Hotell. FNs hovedkvarter. Et sykehus for fødende.
Mange irakere måtte ut på flukt, mistet hjemsted og familie, og startet på nytt andre steder i verden. Hvor mange som lever med traumer etter bombeangrep og død og fordervelse, evner vi ikke engang å forestille oss. Landet plages fremdeles av sosial uro, konflikter mellom politiske grupperinger, et helsesystem som aldri kom seg på beina etter krigen og en stat som langt fra fungerer optimalt.
Et ukjent antall irakere har i årene siden krigen dødd av indirekte konsekvenser, som ødelagte matforsyningslinjer, mangel på rent vann, mangel på helsehjelp, smittsomme sykdommer, og andre helseplager man enkelt kunnet fikset. Mange mistet boligen sin under krigen og er fremdeles hjemløse. På tross av humanitær hjelp, som på ingen måte står i stil med ressursene som ble brukt på den militære ødeleggelsen, er krigens ettervirkninger fremdeles levende i manges dagligliv. Selv ungene våre lærer om Irak-krigen på skolen som en historisk begivenhet på linje med andre gamle kriger.
Men krigen fikk også konsekvenser utover Irak, for oss alle sammen.
[ Tre av fire norske ungdommer er på TikTok. Hva kan det bety for norsk demokrati? ]
FNs pondus fikk seg en durabel knekk, da USA valgte å ikke forholde seg til at Kina, Frankrike, Tyskland og Russland stemte ned USAs krigsforslag i Sikkerhetsrådet. Irak hadde sluppet inn våpeninspektører fra FN i november året før etter anklager om at de hadde ulovlige masseødeleggelsesvåpen. De var fremdeles i arbeid da Bush valset over både dem og FN og ba dem forlate landet − for nå skulle det bombes.
Daværende generalsekretær i FN, Kofi Annan, uttalte både før og etter invasjonen av Irak i 2003 at en slik invasjon var et brudd på FN-pakten og i strid med folkeretten. Annan avviste USAs argumenter om selvforsvar og sa at invasjonen var ulovlig.
Etter tre ukers var den Irakiske staten satt ut av spill etter at USA, med støtte fra Storbritannia, Australia og Polen, hadde invadert. 9. april ble den store statuen av Saddam Hussein midt i Bagdad sentrum revet. 1. mai 2003 sto George W. Bush om bord på krigsskipet USS «Abraham Lincoln» og erklærte slutten på «major combat operations» i Irak.
Men noen masseødeleggelsesvåpen ble aldri funnet.
Løgnene rundt Saddams Husseins ikke-eksisterende kjemiske våpen satte troen på etterretningsarbeid og politisk lederskap i spill hos vanlige folk i lang tid. At så mange medier løp i flokk og dekket krigen i tråd med Bush sin retoriske plan om de gode og onde, har slitt på forholdet mellom presse og publikum siden.
Det var også brutalt for alle dem som trodde at vanlige folk kunne spille en politisk rolle, da verdens største antikrigsdemonstrasjoner i februar 2003, tapte sin krig mot krigen.
Sosiale bevegelser ble aldri de samme etterpå.
I årene som fulgte fikk verden se med det blotte øye alt fra de ulovlige fengslingene på Guantánamo, med tilhørende tortur, overgrepene fra amerikansk soldater i de «mørke hullene» i fengselet Abu Ghraib, og de mange avsløringene fra Wikileaks. På tross av aksjoner fra Amnesty og andre gjennom alle år, er fremdeles ingen straffet for krigens ulovligheter, med unntak av en og annen soldat under kommando. Og Julian Assange.
[ Lars West Johnsen: Mens Arbeiderpartiet leiter etter døra ut, viser Erna Solberg veien videre ]
Hussein hadde sittet diktatorisk ved makten i 24 år. Det var ingen konkret plan fra USA om hvem eller hva som skulle ta over. Dermed åpnet man ganske greit for at gamle konflikter kunne vekkes til live igjen, noe som blant annet bidro til fødselen av IS og drømmen om et kalifat.
Går man ustraffet videre i internasjonale relasjoner etter noe sånt?
Kan man ikke se for seg at både land i sør, land i Midtøsten og Putin her i nabolaget, ikke har glemt alt dette, men husker det som om det var i går? At USA og deres allierte, og alle vi andre som stilltiende godtok at livet gikk videre med disse ustraffet, kan måtte betale en pris i form av tapt troverdighet og tillit så lenge vi aldri tok et oppgjør med våre egne?
Kan vi også minne hverandre på grusomhetene krig faktisk er, og at fred sjelden kommer i det øyeblikket krigen tar slutt, men krever massiv internasjonal innsats etterpå? Ukraina, og andre land i konflikt, kommer til å trenge den innsikten en dag.
Det er andre tider nå enn da den vestlige selvtilliten var på militær topp rett etter Afghanistan i 2001. Det vil si, nå rustes det opp som om den selvtilliten skal gjenerobres for enhver pris.
Når vi med ubehag markerer Irak-krigen denne helgen, kan vi egentlig bare bli kvitt følelsen ved å ta ærlige politiske oppgjør, og fortsette folkelig opprør mot all krig.
[ Bente Rognan Gravklev: Pinlig taushet etter eldresjokket ]
