Når reindrift og naturvern kolliderer med utbygging av kraft, kan resultatet bli fatalt. Legg et bedragerisiktet ekspertvitne i potten, så har du oppskriften på vår tids såpeopera. Men dette er langt mer alvorlig enn som så.
Et svært viktig spørsmål i Fosen-saken var: Hvor mye av vinterbeitene går tapt på grunn av vindmølleparken?
Et sentralt ekspertvitne slo fast at så mye som 44 prosent av beitet rundt vindturbinene ville forsvinne. I Høyesterettsdommen ble nettopp denne utregningen viktig.
Nå er ekspertvitnet bak utregningen siktet for grovt bedrageri, og under etterforskning av økokrim, kan vi lese i Aftenposten. Dermed kan det være større usikkerhet enn først antatt, knyttet til vindparkers forringelse av reindriften.
Ekspertvitnet er foreløpig ikke er dømt for noe. Vi vet heller ikke om siktelsen gir grunn til å tvile på hans konkrete utregning i Fosen-dommen. Likevel: Den samme eksperten har nettopp blitt kastet som vitne fra en lignende sak som skal opp i Helgeland Tingrett mellom Øyfjellet vindpark og reindriftssamer i Nordland. Dette begynner å ligne knust troverdighet.
Det er forskjell på å miste under en femdel av beitet, og å miste nesten halvparten
Høyesterett sier selv at deres dom er basert på bevisvurderingen til lagmannsretten, som slo fast «at vinterbeiteområdene ved Storheia og Roan i praksis er tapt for reindriften». Konklusjonen til Høyesterett ble følgelig at «vindkraftutbyggingen vil ha en vesentlig negativ effekt på reineiernes mulighet til å utøve sin kultur på Fosen».
Det er vanskelig å si hvor tungt Høyesterett har lent seg på beregningen til det nå bedragerisiktede vitnet, men den har utvilsomt vært viktig. Hvis man leser dommen i sin helhet, viser Høyesterett selv til tallet 44 som grunnlaget for selve erstatningsutmålingen.
I lagmannsretten mente andre eksperter at maksimalt 13 til 18 prosent av vinterbeitet ville gå tapt. Det er forskjell på å miste under en femdel av beitet, og å miste nesten halvparten. Samtidig er det helt legitimt å ta hensyn til et worst case scenario når vi snakker om urfolks rettigheter. Så lenge dette scenarioet er reelt.
[ Jo Moen Bredeveien: Selvsagt ville Sylvi Listhaug score billige poeng og så sameskepsis i Fosensaken ]
«Jeg vil ikke se bort ifra at dommen ville fått en annen konklusjon hvis tallet hadde vært 13 eller 18 og ikke 44 prosent». Det sier professor ved Institutt for offentlig rett ved UiO, Eivind Smith, til Aftenposten.
Han forklarer at reindriften ikke er fredet mot ethvert inngrep, men at inngrepene ikke kan være så store at de truer reindriften. Akkurat hvor terskelen går før reindriften er truet (og dermed om utbyggingen kan regnes som et menneskerettighetsbrudd) blir altså en skjønnsmessig vurdering.
Debatten de siste ukene har likevel vært preget av lite skjønn, og mye polarisering. Mens noen påstår at vindmøllene vil true hele kulturutøvelsen til reindriftssamene, påstår andre at reindriften er helt upåvirket av møllene. Sannheten kan vise seg å ligge et sted mellom disse ytterkantene. Men vi som følger debatten fra sidelinjen må nærmest lete med lupe for å finne nyansene.
Både SV og Frp har vært skummelt raske på den populistiske avtrekkeren
Derfor er det synd når sentrale politikere krever ikke bare raske, men også enkle, løsninger. Senest i Stortinget mandag stod SVs energipolitiske talsperson, Lars Haltbrekken, på talerstolen og krevde at vindmøllene må rives. På den andre siden står Frp-leder Sylvi Listhaug og vil få slutt på konflikten ved å underkjenne menneskerettighetskonvensjoner.
Begge partier har vært skummelt raske på den populistiske avtrekkeren.
I den kjedelige midten står regjeringen. For la oss innrømme det først som sist: Det er alltid kjedelig å vente på en utredning, spesielt fra en regjering som synes å gjøre lite annet enn å utrede. Men kanskje skal vi i akkurat denne saken være lettet over at det ikke tas forhastede beslutninger.
Med en bedragerisiktelse i Fosen-potten vil mange mene at dommen er basert på en utregning fra en aktør vi ikke lenger kan stole på. Ny og grundig kunnskap om vindmøller og reindrift må derfor innhentes – og, snork, utredes – så fort som mulig.
[ Jeg tør påstå en ting: Foreldre vet veldig lite om hva som skjer i barnehagen ]
Den store feilen ligger i at saken ikke ble grundigere utredet allerede før konsesjoner ble gitt for ti år siden, mens SV hadde makten i Olje- og energidepartementet. Eller underveis da FN kom på banen og kritiserte utbyggingen, mens Frp satt på ansvaret.
Det siste vi trenger nå er løsninger som er så raske og enkle at de ikke står seg for ettertiden. For dette handler ikke «bare» om et begrenset antall rein, eller et begrenset antall vindmøller. Det handler om å sette presedens for fremtidens ivaretakelse av reindriftssamer, og fremtidens grønne kraftutbygging.
Det er lite klokt å konstruere et dilemma hvor vi må velge mellom disse to interessene, hvis det ikke finnes et kunnskapsgrunnlag som tilsier at det er nødvendig.
Vi kan ikke leve med tvil om hvorvidt en av vår tids viktigste dommer er fattet på et riktig faktagrunnlag.
Det vil i verste fall gi grobunn for unødvendig og farlig mistillit mot både rettsvesenet og reindriftssamene. Det er ingen tjent med.