Det gjallet ned fra «Olje- og vindturbindepartementet». Urfolk og Natur og Ungdom, kofter og islendere, joik og slagord. Mellom vinterferieturister og tiggere hørte vi det gjalle. Jeg vurderte å gå mot brølet, få et glimt av Greta «stoneface» Thunberg som hadde satt seg ned og vist sin støtte.
Jeg har heiet fra første minutt disse fine folka inntok departementet. Jeg har delt i mine kanaler, slengt på applaus-emojis og hjerter. Ella Marie, Elina, Elle og resten av gjengen som jeg visste at sto der oppe på femte dagen og brølte: «Urfolksrett er ikke valgfritt, staten hakke gjort en dritt» og «La fjella leve». For jeg hadde sett det på Instagram. Nå hørte jeg dem tre gater nedenfor og ble stolt.
Problemet til Staten er at denne bølgen har vi visst om siden 1945
Jeg elsker når unge mennesker bryr seg, lenker seg fast og roper. Jeg blir rørt av at jeg bor i et land med eget urfolk. Jeg blir rasende av å tenke på at vi andre driter i naturen og ikke lytter. Fosen-saken er kompleks, kan vi si. Det var på Ernas vakt, kan vi også si. Det blir for dyrt, kan vi fortsette med. Jonas foreslår en sameksistens mellom vindmøller og reindriftssamer, som om vindmøllene er et annet folkeslag som også bør lyttes til. I skrivende stund sitter ungdom foran hver eneste dør på ulike departementer, som en scene fra innspilling av nok en Altaopprør-spillefilm.
[ Jo Moen Bredeveien: Trenger vi egentlig barn? ]
Jeg gikk ikke opp til aktivistene for å høre deres sang. Jeg gikk mot brølet jeg skulle være en del av. Helsebrølet. En demonstrasjon der over tusen mennesker hadde meldt sin ankomst. For det meste helsearbeidere. Jeg skulle holde appell på vegne av pårørende. Ikke at jeg er en pårørende akkurat nå, men det er det som er konseptet med pårørende: Vi er det en eller annen gang i løpet av livet. Denne ettermiddagen følte jeg meg først og fremst som pårørende for dem som jobber i helsevesenet. Utslitte, overarbeida, frustrerte, men engasjerte i egen arbeidsplass. Menneskesterke hadde de møtt opp, de som rakk å komme seg fra vakt og ned til Eidsvolls plass. Med slitne armer og rygger. Brøl etter brøl, med sykepleierforbundets trommekorps i front, kom de én etter én opp på podiet for å forkynne statens elendige styring av helseforetakene. Det var en slagkraftig, men dyster time med historier fra psykiatrien, akuttmedisinen, barsel- og fødetilbud, rus og utenforskap, behandlingstilbud for transpersoner, behovet for bioingeniører og den feilslåtte måten vi tenker og effektiviserer sykehusene på: New Public Management. Sikkert en god løsning på papiret, men det virker på meg som at alt fra leger til resepsjonister hater det.
Konsulentbransjen hadde hatt godt av å ha møtt opp på demoen. De var der selvsagt ikke. Vi som dro derfra, vet at vi alle har ansvar for å forberede oss på vår egen alderdom. Det har Kjerkol bedt oss om å gjøre. Derfor var det ekstra sterkt å lese den pensjonerte legen Ragnar Andersen sitt innlegg i Aftenposten samme dag som Helsebrølet ropte ut sin smerte: «Det er inkonsekvent når retten til selvbestemmelse respekteres ved passiv dødshjelp, mens det fortsatt er straffbart å utøve selvbestemt, frivillig aktiv dødshjelp», skrev doktoren. Han reflekterte rundt livets slutt og spurte hvor det har blitt av alle aldershjemmene? Sykehjem var hvert fall ikke et alternativ. Da var døden mer fristende.
[ Synnøve Vereide: Justisministeren har kastet en røykbombe i debatten om en norsk samtykkelov ]
Det er bare å begynne å hamstre morfintabletter for fredsgenerasjonen, folkens. For som det ble nevnt på Helsebrølet, blir eldrebølgen presentert som en tsunami som kommer overraskende på oss. Problemet til Staten er at denne bølgen har vi visst om siden 1945. Det er derfor rart det ikke er bygd opp et varslingssystem ennå. Helsebrølet var første sirene.
Så kom det tredje og indre brølet. Da rapporten om at én av fem kvinner er voldtatt. Det er tall som nesten ikke går an å fatte. Også vold mot kvinner har økt. Hva slags mennesker går rundt og slår og voldtar folk de egentlig er glad i? Justis- og tiktokminister Mehl var raskt på ballen og lovte nok en gang en samtykkelov. Jeg tror det ikke før jeg får se det, bør vi brøle tilbake. I Sverige har de samtykkelov, likevel ble en mann frikjent denne uka for overgrep mot et barn fordi domstolen ikke kunne slå fast hva «snippa» betyr, et ord tiåringen hadde brukt for å beskrive overgrepet. Så selv samtykkeloven kommer til kort når jussen gjør seg kronglete.
[ Jonas Bals: Det er lett å glemme årsakene til at metoo ble så vanskelig for Arbeiderpartiet ]
Jeg ble umiddelbart bekymra for barna mine som skal vokse opp i et land med en så høy statistikk på vold og voldtekt. Det er et strukturelt problem som alle voksne har ansvar for å forhindre. Nok en gang må jenter brøle høyere fordi vi er fysisk svakere. Men til døve ører? Det skaper mer føss å debattere Sophie Elises bildekarusell enn jenter som har opplevd sovevoldtekt med manglende fysiske bevis. Ikke rart jenter ikke anmelder voldtekt når du vet at du må sette av de fire neste årene i en evig runddans i rettssystemet.
Hvis du ikke brøler i dette landet så skjer det ikke noe, når ikke engang Høyesterett får det til. Men brøles må det. Uten samtykke fra staten.
[ Synnøve Vereide: Samenes sak er ikke vindtett. Regjeringen blir likevel blåst av banen. ]