Torsdag morgen passerte jeg dem på vei til jobb. En håndfull ungdommer sto utenfor Olje- og energidepartementet. Det så ut som om de ikke visste helt hvor de skulle gjøre av seg.
Noen dager senere var det knapt mulig å passere inngangspartiet til bygget. På veien måtte jeg trenge meg forbi både pressekorps og politistyrker. Aktivistene var flere, og midt iblant dem satt hun, Greta Thunberg. Iskald i blikket.
På fem døgn har Fosen-saken fått mer oppmerksomhet enn de foregående 500.
Regjeringen har viklet seg inn i en hyperbetent konflikt med reindriftssamene. Aktivistene sitter på det sterkeste kortet.
Like fullt bør det tillates å problematisere reindriften og noen av argumentene som føres.
Det kan virke som en enkel sak å bare rive vindmøllene over natta. Det er det selvsagt ikke
Frontaktivist Ella Marie Hætta Isaksen mener reindriften konsekvent ofres til fordel for annen industri. Dette til tross for at reindriften utøves på så mye som 40 prosent av landarealet i Norge. Med andre ord har 3000 personer (0,06 prosent av befolkningen) innflytelse over enorme arealer.
På Fosen kan seks familier potensielt blokkere vindturbiner som produserer nok strøm til å forsyne alle husholdningene i Trondheim og vel så det.
Det er ikke nødvendigvis feil, men å si at samene ikke blir hensyntatt, er kanskje en sannhet med modifikasjoner.
[ Jo Moen Bredeveien: Vår nabo, vår fiende ]
Det kan virke som en enkel sak å bare rive vindmøllene over natta. Det er det selvsagt ikke.
En hvilken som helst regjering ville tenkt seg om både en, to og fem ganger før de river ned vindturbiner verdt milliarder, midt i en pågående strømkrise. Vi kan ikke ha kortere hukommelse enn at vi husker det siste års folkeopprør mot strømprisene.
Energiminister Terje Aasland (Ap) mener at det kan finnes en løsning hvor reindrift og vindturbiner sameksisterer. Det kan han i teorien ha rett i. En undersøkelse utført av NMBU som studerte effekten av vindparker på frittgående tamrein og villrein, kunne ikke dokumentere noen beiteunnvikelse.
Det er også verdt å merke seg at dramaet som nå utspiller seg for åpen scene, ikke bare er en konflikt mellom samer i nord og myndigheter i sør.
Bak sceneteppet har det lenge pågått en konflikt internt mellom folk i nord. I mange samfunn er det steile fronter mellom samer og øvrige nordboere, og mellom reindriftssamer og øvrige samer.
Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe
Om lag 70 prosent av reindrifta foregår i Finnmark, og det er mange i nord som opplever at de stanger hodet i reindriftsnæringa. De mener det er vanskelig å drive næringsutvikling i en stadig mer avfolket landsdel, når det knapt er en hageflekk i Finnmark som ikke er berørt av reindriften.
Men kritikerne kommer akkurat like kort til med sin argumentasjon som regjeringen.
For aktivistene er det ikke et spørsmål om sameksistens, men om same-eksistens.
Det er ikke rart hvis regjeringen føler seg avmektige i møte med reindriftssamene, for samene sitter med det aller mektigste kortet: De kan stå med rak rygg, enten det er på vidda eller utenfor departementet, og der kan de peke på:
1) høyesterettsdommen som slår fast at vindmøllene på Fosen bryter samenes menneskerettigheter, og 2) ILO-konvensjonen som verner om urfolks rett til å utøve sin kultur. Og dermed har de 100 prosent rett.
For hver dag som går øker samenes mistillit til myndighetene
Regjeringen kan utrede og innhente kunnskap til det kjedsommelige. Det har ingen slagkraft så lenge samiske aktivister står fast på at riving er den eneste løsningen.
Samene har opplevd å bli kolonisert, og nå opplever de bygging av vindmøller som en videreføring av denne kolonialismen. En lang og vond historie kaster skygge over nåtiden.
Desto mindre edelt fremstår det når myndighetene nå møter koftekledd ungdom med politimakt.
Fosen-dommen koster regjeringen dyrt allerede. For hver dag som går øker samenes mistillit til myndighetene.
Med ILO-konvensjonen i hånden kan samiske aktivister i siste instans få Norge dømt i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen. Hvis det skjer, vil regjeringen, og spesielt Arbeiderpartiet, slite med å reinvaske seg.
Derfor har ikke regjeringen annet valg enn å lytte til samene og påta seg en svært forsonende rolle.
Kanskje klarer de likevel å kjøpe seg ut av denne konflikten, men det kan fremstå uetisk å betale seg bort fra et menneskerettighetsbrudd.
For samene vil det heller ikke styrke troverdigheten hvis prinsippene er til salgs.
[ Jo Moen Bredeveien: Du må ikke sove ]
