Norge er stein og berg, og det er ikke så lett å få det til å spire og gro på stein og berg. Rundt tre prosent av dette landskapet som vi kaller vårt består av dyrkbar mark. Det er ganske lite. Men det er også nok.
Nok til at det produseres kjøtt, egg og melk og derav deriverte herligheter. Korn og potet og rotgrønnsaker, og søte frukter og bær. Havet gir oss fisk og sjømat.
Tollvernet har skylda bare om du avslutter analysen før du har rukket å stave n-y-t-t-i-g i-d-i-o-t
Nå koster alt dette veldig mye i butikken, enten den heter Joker og befinner seg på hjørnet og er eid av Norgesgruppen, eller kaller seg Meny og du må planlegge turen dit. Og eies av Norgesgruppen. Kiwi, Spar eller Meny. Med eller uten prisgaranti som holder prisene litt nede akkurat nå. Norgesgruppen eier dem alle og har 44 prosent av det norske dagligvaremarkedet. Storeier Johan Johannson kommer ikke til å gå sulten selv om prisene går opp.
COOP gjør det litt lettere for oss å skjønne at vi snakker om én og samme eier. De legger bare ting til som Extra, Mega og Prix i navnet sitt. Rema gjør det enda enklere. Reitan Mat, forkortet til fire rappe bokstaver, som det tyske forbildet Aldi.
Du vet jo dette nå, etter en uke full av skriverier om norsk mat og norske matvaregiganter. Til sammen deler de tre langt over 90 prosent av det norske dagligvaremarkedet. Slik har det vært lenge, og det har tjent mange vel. Reitan-familien, nevnte Johannson og Stein Erik Hagen, tidligere kjent som «Rimi»-Hagen, har alle bygd sine formuer på dine daglige varer.
Nå er dyrtida over oss, og de som tjener sine store penger på dagligvarehandel bidrar med forslag til hvordan vi kan holde prisene nede. Politikerne kan jo bare fjerne tollvernet, sa Christian Lykke denne uka. Han eier Bunnpris, den lille kjempen som lever godt på dine basale behov, spesielt på søndager og kveldstid.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Regjeringen byr på en spennende og effektiv horror-thriller ]
Gjør vi som Bunnpris-eieren vil – se, da vil prisene synke til bunns og livet ditt blir bedre. Lykke får støtte fra en rekke meningsytrere, både uttalte markedsliberalister og presumptivt kjølige hoder i medier som visstnok tilhører sentrum av norsk offentlighet.
Men det de nå ytrer om tollvern og landbruk tilhører ikke sentrum. Det er dypt radikalt.
Bunnoteringen hittil i debatten er det Sanna Sarromaa, «finne, feminist og forfatter», som noterer. Forrige helg skrev hun en tekst i VG om at vareutvalget i norske butikker er så dårlig at det aller mest minner henne på at vi er «den siste sovjetstaten». En kollega i Stavanger Aftenblad kalte analysen «åndsfattig». I fare for å bruke sterkere ord, lar jeg hans karakteristikk også stå for mitt syn.
Sarromaa har rett i at utvalget er langt bedre i mange andre land. Men vareutvalget i norske butikker handler om din gane og vane, og om at våre kremere og kjøpmenn vet hva som faktisk selger. Kjøpmennene blir styrtrike, men ikke fordi de tjener så mye per vare. Det er ofte overraskende små marginer i dagligvarebransjen. Rikdommen kommer på grunn av store volum.
Sagt på en annen måte: Reitan-familien tjener ikke så mye hver gang du bruker dopapir. Men du bruker ganske mye dopapir. Det har de skjønt.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Norske matvarer koster jo så mye – bare Sveits er dyrere, roper vi nå. Og det har vi jo rett i. Men hvorfor blir det slik? Vi vet hvor mye bonden tjener. Vi vet at noen på toppen har blitt ekstremt formuende. Nå vil regjeringen finne ut hvor resten av pengene forsvinner.
Liberale stemmer og rike kjøpmenn hevder å vite svaret: Det er tollvernet. Det låter så besnærende enkelt. Klart det blir dyrt når vi bygger tollmurer, ikke sant? Og billig om vi bare fjerner dem. Før du hiver deg på: Tollvernet har skylda bare om du avslutter analysen før du har rukket å stave n-y-t-t-i-g i-d-i-o-t. For krefter som vil ryste landet vårt i grunnvollene.
Norsk mat er dyr. Men lønna er også høy, selv om det ikke føles slik nå. Norsk mat koster 47 prosent mer enn EU-snittet. Likevel bruker vi «bare» 11 prosent av husholdningsbudsjettet på mat. Det er omtrent halvparten av hva vi brukte for 40 år siden. Det er to prosentpoeng mindre enn snittet i EU. Og det er omtrent en firedel av det en albaner bruker av totalbudsjettet sitt.
Maten er veldig billig i Albania – for deg og meg. Ikke for albaneren.
Prisen på mat i et samfunn speiler kjøpekraften i samfunnet. Det er bare å se til EU. Der er det fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Likevel koster maten mye mer i Tyskland enn i Polen. Fordi kjøpekraften er mye større i Tyskland.
[ Regjeringen finner ikke stikkontakten til velgerne ]
Det er ingen grunn til å la en presset bransje slippe unna med å skylde på tollvernet. Det fører snarere galt av sted. Det norske landbrukssystemet er en finstemt maskin. Det er selvsagt rom for – store – forbedringer. Å fjerne tollvernet er ikke en av disse. Heldigvis har vi nå en regjering som innser akkurat det, og som slåss for å beholde Norge slik vi kjenner det.
For Norge er stein og berg. Vi kan likevel produsere mat – fordi bøndene får støtte av staten og beskyttes av et tollvern som lar dem overleve i konkurransen fra andre land. Uten tollvernet faller bonden. Det er billigere å produsere mat i Albania. Og langt vanskeligere for oss å vite hvor mye antibiotika som brukes i landbruket der, eller hvordan dyrevelferden er.
Uten bonden, ingen elektriker i bygda. Mindre yrkestransport, færre jobber, dårligere kundegrunnlag for den lokale filialen av en av de store matvarekjedene. Grunnlaget for skolen og barnehagen forsvinner. Tilbake sitter bare gamle og syke, som ikke genererer skatter. Bygda dør.
Det finnes dem som ønsker en slik utvikling. Om du ikke er en av dem, er det ikke sikkert at tollvernet er svaret på alt som er vrangt. Det er kanskje helt omvendt.
Helt uten å nevne Terje Vigen går det kanskje også an å minne om at produksjon av mat er beredskap. At vi før krigen og dyrtida og strømkaos, sto midt i en pandemi og var ganske enige om at vi trengte mer, ikke mindre, produksjon av livsnødvendigheter i Norge.
Det er bare to år siden, og ingen ville fjerne tollvernet. Hvor ung var ikke verden da.
[ Vedums feil får følger – inflasjonen spiste statsbudsjettet ]
[ – Det har jeg helt sluttet å kjøpe, prisen er jo doblet. Det gidder jeg ikke ]