Selv om jeg vet at jeg blir redd, har jeg sett på. Det er først og fremst fordi jeg føler historiene hjemsøker meg lenge etterpå at jeg velger bort skrekkfilmene. Men av og til må du tåle det skumle. Dessverre er de som regel tuftet på virkelige hendelser. Her er mine anmeldelser (fritt inspirert av andre anmeldelser på nettet) − og terningkast − av det siste vi har måttet tåle av skrekkelige historier hjemme og ute.
«Seniorskrik»: Hardcore skrekk, blandet med mørk virkelighet, selv om det er fortalt på en tradisjonell fortellermåte. Historien er utrolig nifs for dem som har sett sine egne eldre på hjem eller sett ensomme hjemme og håpet at det de tror eller mistenker ikke stemmer. Men her får du bekreftet alle dine store angster. Det fikk meg til å huske på min egen mormor som bodde på et hjem en varm sommer med hetebølge. Bare noen av rommene var utstyrt med vifte. Mormor var ikke den heldige som fikk luft. Hun var nesten helt blind og nyoperert. Da de ansatte kom inn i rommet og fant noen herresko under senga hennes, lo de mot oss og sa: «Der var skoene hans. Er det her han har vært, haha».
Ingvild Kjerkol bærer filmen på sine skuldre i den vanskelige hovedrollen som elendig helseminister.
Da de hadde forlatt rommet, fortalte mormor at hver natt kom det en mann inn som sto og ristet i senga hennes, tok av seg skjorta og la seg ved siden av henne. Han var veldig forvirret, så hun prøvde å ikke lage et stort nummer ut av det, siden hun var redd han skulle utagere. Horrorlatteren fra de ansatte fikk meg til å begynne å notere og loggføre, akkurat slik de pårørende i Brennpunkt-dokumentaren gjorde. Dette er skrekk på sitt verste, fordi vi alle skal bli gamle og helseminister Kjerkol vil vi skal gjøre mer for å planlegge alderdommen vår. Kjerkol har snart flere lik på samvittigheten enn Halloween-karakteren Michael Myers. Her kan vi gruglede oss til flere spin-offs. Helsehus-oppfølgere vil slå Skrik-filmene i antall. Etter høringen i Oslo bystyre denne uka, sitter vi igjen med inntrykket av at helsehus er den nye «Ondskapens hotell». Selv alle de som i mange år hadde statsadvokat Qvigstad langt opp i halsen, visste ikke at det verste en kunne straffe han med, var innlegging på et moderne helsehus på Oslos vestkant, Ullern Helsehus – eller Skrekkens hus – som det nå bør døpes om til.
Eneste håpet er den lille sidekick-rollen til Demenskoret på NRK, som gjør at vi får sove om natta. Jeg gruer meg til flere nifse dokumentarer, grusomme nyhetsoppslag og hemmelige avviksrapporter framover.
Alderdommen: terningkast 1
[ Eirik Lysholm: Stockholm i mitt hjärta, heter det i sangen, og akkurat nå blør det hjertet ]
«Ondskapens fødehotell»: Kvinnekroppen er som en dunkel, skummel labyrint, der du aldri finner noen god vei ut. Rett og slett en historie som bruker lang tid og krever litt av publikum. Mange blir nok utålmodige og syns ikke de ser en lykkelig slutt i denne historien. Men denne thrilleren fortsetter til nye høyder i år. Generelt er det blitt et dårligere fødetilbud over hele landet. ABC-klinikken som legges ned i Oslo, er bare ett eksempel. Her trengs verken filmtriks eller mørk, dunkel belysning. Det er like ekkelt å følge med på i fullt dagslys eller under operasjonslampene. Skrekkscenarioene tok ikke lang tid før de dukket opp i hopetall: Blant annet NRK med oppslaget denne uka om at jordmødre på Norges største sykehus, rekker verken å tisse eller vaske rom mellom fødsler. De får ikke spist, de ansatte blør gjennom når de har mensen fordi de ikke rekker å skifte eget bind. De jobber lange dager med overtid og mange jordmødre er nå erstattet med vanlige sykepleiere.
Hvis du syns horror på sykehus er kjedelig, kan det kanskje friste med litt abort? Stiftelsen Amathea, som er Norges eneste landsdekkende helsetjeneste for kvinner før og etter abort, må stenge seks av ti kontorer etter at statsbudsjettet krympa støtten med skrekkelige 6,2 millioner kroner. Regjeringen byr på en spennende og effektiv horror-thriller som skildrer kvinnehelse på en grundig og ekte måte. Ingvild Kjerkol bærer filmen på sine skuldre i den vanskelige hovedrollen som elendig helseminister. Nå er det kanskje urettferdig at Kjerkols nedovermunn og litt sytete dialekttonefall gjør henne mer skyldig enn Bent Høies teflonstemme – sistnevnte en karakter vi også kunne lagt mer ansvar på, men som vi har glemt da han hadde nok med å mane om meteren gjennom pandemien.
Kvinnehelse: terningkast 2
[ Bård Vegard Solhjell: Tøffe tider for håpet ]
«Hellraiser – Slava Ukraini?»: Dette er en av årets villeste opplevelser. Hardcore horror blandet med mørk krigføring og utradisjonell fortellermåte fra president Zelensky. Ikke alle vil orke å holde ut så mange grusomme scener. For historien om Russlands krig i Ukraina er nifs og konsekvent uforutsigbar. Bad guy Putin er kanskje den skumleste karakteren vi har på jordkloden for tiden og har mer blod på hendene enn alle «Saw»-filmene til sammen. Japanske skrekkfilmer blekner når du ser bildene fra massakren i Butsja. Drapene er bestialske. En uhorvelig lang film der skurken aldri dør. Vi gruer oss til mer fra den kanten og håper vi aldri får en oppfølger, selv om det sikkert er for mye forlangt. Grusomme skrekkscenarioer går som vi vet aldri av moten.
Krig i Europa: terningkast 3
«Dressed to kill»: Kvinner som lider er en klassiker i horrorsjangeren. Men også lite engasjerende: Du ligger foran i plottet og ser twisten komme lenge før det skjer. Alle kvinner som stikker hodet fram og går sine egne veier, er de som dør først. Iran disker opp med en forferdelig vri på splætter-sjangeren der de fortsetter å fengsle, henge og torturere sitt eget folk. Kvinner og menn stilles for retten under falske påstander eller avhør gjort under grusom tortur og hver uke kan vi lese om nye som blir henrettet. Taliban kommer også med ny oppfølger av horrorsjangeren: Kvinner får ikke forlate hjemmene sine uten mannens samtykke, de nektes utdanning og å gå på jobben. Danmark innførte denne uka asyl for afghanske jenter og kvinner utelukkende på grunn av kjønn. De vil også gjenoppta saker der kvinner har fått avslag. Kvinner og jenter behandles på en måte i Afghanistan som kan sies å være forfølgelse, ifølge en EU-rapport. Vi er litt lei det uoppfinnsomme rollegalleriet med gamle menn med skjegg som hater kvinner. Straffetiltakene virker for utrolig til å være sant. Og som vanlig er ingen kvinner nominert i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.
Verden: terningkast fæl
[ Lars West Johnsen: Bare Vasa-skipet har fått en dårligere start i svensk historie ]