I en «faktasjekk» av «Folk og røvere i Kardemomme by» har NRK påpekt at det er underlig med trikk i en by der det tar merkbart lengre tid å ta trikken enn å gå mellom trikkestoppene. Jeg vil benytte anledningen til å minne om at det samme gjelder mange strekninger i mer nærliggende byer også. Ikke minst etter siste dagers snøvær.
Torsdag morgen ble det på rikskringkastet radio meldt om 27 innstilte ruter i kollektivtrafikken i Oslo. Da var det en god følelse å snøre igjen skoene og bare begynne å gå. Mitt fremste bidrag til miljøet, ikke minst mitt indre miljø, er å gå fram og tilbake til kontoret hver dag. Åtte og en halv kilometer til sammen. 45 minutter å gå hver vei. Med kollektivtrafikk kunne jeg være framme på 30 minutter hvis alt går som det skal.
[ Teatervåren 2023: Disse forestillingene gleder vi oss til ]
Jeg har respekt for at dette ikke er for alle. Noen har for lang vei til jobben, flere har andre har gode grunner til at de ikke kan ta beina fatt. Jeg skal også presisere at dette på ingen måte er nedsettende ment om kollektivtilbudet i Oslo, som er blitt merkbart bedret i løpet av mine 37 år i hovedstaden. Ikke som da jeg sto i Storgata og ventet på trikken hjemover, og ofte hadde stått der lenger enn det ville tatt å gå hjem. Jeg skal dessuten innrømme at jeg falt for tilbudet om månedskort til halv pris nå før jul. Desember er sååå hektisk! Salget ble visstnok tredoblet. Kan dette være en erfaring å ta med seg videre for trafikkselskapet og kommunen?
[ De beste jazzplatene i 2022 ]
Mange år før jeg sto der i Storgata og ventet på trikken hjemover, og til slutt hadde stått der lenger enn det ville tatt å gå hjem, kom det en populær melodi som het «Stress». Det var Odd Børre som sang «må, må, må, skynde meg og gå, gå, gå». Alt dette stresset, det kan nesten høres ut som det motsier det glade budskapet mitt, men hvorfor måtte Odd Børre skynde seg sånn med å gå? Jo, for å nå «siste bussen hjem». Har man vært ute så seint at siste bussen står i fare, er det ofte en fordel å gå hele veien hjem. Det gjør morgendagen mye lettere å møte. Men siste bussen hjem i så gamle dager var kanskje den første bussen til byen som snudde og kjørte andre veien? «Om det ikkje går buss dit du skal, ja så kan du vel gå dit i alle fall», sang gruppa Nøkken, med en mer konstruktiv holdning til problemstillingen.
[ Vil oppkalle gate etter Shabana Rehman ]
På alle disse turene mine møter jeg noen ganger en gammel venn og kollega. Han bor ikke på samme ruta, men har bare en halvtimes vei til arbeidsplassen, og går mer enn gjerne lange omveier for å få langet ut mest mulig. Selv får jeg uansett forlenget turen med å gå i sikksakk når jeg med jevne mellomrom møter skiltene med «vennligst benytt fortau på andre siden». Noen ganger er det et fortau på andre siden, andre ganger en hekk, ei grøft eller som nå, en brøytekant. Jeg skal ikke være for bråkjekk som spaserende heller. Nå er det like før hålka er tilbake i all sin gru. Da er «se opp for takras» ikke langt unna. Kan vi snart få et nytt tilbud om månedskort for halv pris?