Da jeg kom i enden av gata, var mannen som hadde gått foran meg plutselig borte. Vi hadde gått samme vei fra den lille sørfranske byen jeg bodde i. Siden jeg var student, sparte jeg pengene på taxi og gikk hele veien hjem. I lange oppoverbakker, mellom store, høye eiketrær og jernporter.
Mistralvinden blåste kraftig og bladene føyk opp fra hager og fortau. Det var som å være med i en dum skrekkfilm.
Jeg gikk med sakte skritt for ikke å komme opp på siden av mannen. Han gikk usedvanlig sakte, og jeg måtte sette ned farten ytterligere. Det irriterte meg at jeg var så redd. Jeg hadde lite batteri på mobilen, og lite penger på det franske kontantkortet. Jeg skjønte at jeg hadde driti meg ut.
Det sitter i ryggmargen på de fleste jenter at vi ikke er trygge ute om kvelden.
Dette hadde fransklæreren min sagt utallige ganger til meg: Gå aldri hjem alene opp Avenue Jules Isaac, det er farlig for jenter. Jeg lo av han og sa det var ikke noe annet alternativ, og at vi nordiske jenter er vant med å gå overalt.
Han tullet ofte med at norske jenter gikk så maskulint. Det er fordi vi skal rekke bussen og trikken, jeg har aldri sett en fransk jente spurte for harde livet for å rekke en buss, svarte jeg stolt tilbake. Men akkurat den kvelden skjønte jeg at jeg måtte spurte for harde livet for å ikke bli voldtatt.
I fjor ble det anmeldt 14 overfallsvoldtekter i Oslo. Det er mest sannsynlig mange flere, fordi voldtekt bærer med seg ordet mørketall.
NRK skrev en sak om dette i forrige måned, og VG hadde en sak om en overfallsvoldtekt i Oslo sentrum første uka i oktober. Jeg har hengt meg opp i dette fordi jeg stusset over saken i VG. Da jeg leste overskriften «Politiet: Etterforsker overfallsvoldtekt i Oslo», slo det meg at det er sjelden jeg leser akkurat denne typen overskrifter. Jeg hadde nesten glemt at jeg bor i en storby der jenter blir overfallsvoldtatt i våre gater.
[ Hege Ulstein: 16,9. Det tallet bør skremme vettet av Arbeiderpartiet ]
Først var jeg litt letta over at det tydeligvis skjer svært sjelden siden jeg aldri hører om det. Før jeg lenger ned i saken skjønte problemet, som også NRK seinere har skrevet om: Siden 2011 har Oslo-politiet snakket mindre og mindre om overfallsvoldtekter da de mener medieomtale kan skape en «voldsom frykt» i befolkningen.
Heldigvis var det en forsker som uttalte at «det ikke er politiets oppgave å beskytte kvinner i Oslo fra frykt for overfallsvoldtekter».
At vi ikke roper høyere om dette, er en skam. Voldtekt er, etter Knut Storberget sitt krystallklare utsagn, «et nesten-drap». Drap leser vi stadig vekk om, også justismord nå i det siste, men voldtekter er tydeligvis ikke så viktig. Hvorfor det?
Saken fortsetter under bildet
Voldtekt er det nedrigste og mest forferdelige et menneske må bære inni seg. Jeg fatter derfor ikke at politiet prioriterer å bekjempe frykt blant befolkningen med innovertiss. For det bør alle vite: Kvinner går konstant rundt og er redde. Særlig nå i mørketida, der det bøtter ned og du går hjemover forbi hus der alle har skrudd av lyset og ser ut som de har meldt flytting til hytta for å spare strøm.
[ Ingrid måtte kjøre to timer alene med sitt døde barn i magen ]
Det spiller ingen rolle om politiet skåner oss for VG-oppslag som gir oss panikk, det sitter i ryggmargen på de fleste jenter at vi ikke er trygge ute om kvelden, også når vi ikke sover bort den lysende sumarnatta. Det er en grunn til at jenter ikke haiker med folk.
Men her er det som alltid ikke jentene som skal ta ansvar. Øvelsen er å spørre seg selv og alle i samfunnet: Hva får gutta til å stille seg opp og kaste seg over jenter som er gående eller på hjemvei på sykkel? Det vil jeg gjerne lese en sak om.
Saken fortsetter under videoen
Er det kontaktvansker? Er han isolert? Hvorfor når ikke media ut til disse på en positiv måte? Er det fordi vi legger ned ungdomsklubbene våre? Har kommunen for dårlig råd?
Uansett må kommunene bruke penga på godt nok opplyste gater og parker, så jenter skal få slippe å gå med hjertet i halsen i tussmørket. Byen må være trygg, ikke alle skaffet seg bikkje under korona og kan satse på den som beskyttelse. Jeg håper at ungdomsskolene og videregående har temaet på planene sine. Det er kanskje den eneste måten å nå ut til alle på: Dette må snakkes om!
Les flere kommentarer av Sigrid Bonde Tusvik
La jentene snakke høyt i alle klasserom og fortelle hvor redde de er når de går ute alene om kvelden. At skogholt er utelukket som snarvei for oss kvinner. Det gjelder alle årsklasser. Selv moren min som er over 70 dropper snarveiene og løper hele veien hjem.
Jeg kom til enden av veien. Med hjertet hamrende så høyt at jeg ikke lenger hørte den franske, sterke mistralvinden. Jeg så nedover Avenuen. Ingen mann var å se så jeg snudde kjapt hodet oppover til venstre. DER sto han. Klint inntil murveggen med hele kroppen og ventet på meg. Jeg var så nær han at jeg følte at jeg hoppet bakover i lufta. Jeg fikk fullstendig panikk.
Veien var tom for mennesker. Ikke en bil å se. Jeg snudde på hælen og løp for livet. Turte ikke snu meg. Ringte jentene i kollektivet og skrek at de måtte få på seg klærne og hente meg i sentrum. Vi gikk aldri hjem alene igjen.
[ Støre om skrekkmålingen: – Dette er altfor dårlig. Jeg syns også det er kjipt ]
