Bunnotering for Toppserien

Det så lyst ut for Kolbotn da det gjensto fem minutter av siste serieomgang. Laget ledet 2–1 hjemme mot serietreer Vålerenga. Kolbotn lå dermed på den uhyre viktige fjerdeplassen. En god sesong lå bak dem, en spennende høst foran dem.

Så skåret Stabæk hjemme mot Arna-Bjørnar. 2–1 til hjemmelaget – og Kolbotn falt en liten plass ned på tabellen, til femteplass. Det hjalp ikke at Kolbotn skåret enda et mål. Katastrofen var et faktum.

Fem kamper og to måneder senere stirrer Kolbotn marerittet i hvitøyet. Med to kamper igjen av sesongen må laget vinne begge for å unngå nedrykk etter 27 sesonger i den øverste divisjonen. Det skal holde hardt.

Det er på mange måter slik det skal være i idrettens verden. Forskjellen mellom himmel og helvete er et mål på en annen bane. Men Kolbotn Fotball Kvinners fall handler ikke om sportslige prestasjoner. Det skyldes avgjørelser fattet på et styrerom, langt unna fotballbanen.

Det skyldes et urettferdig, usportslig og meningsløst turneringsformat som gjør fotballen uinteressant. Og som gjør narr av norsk kvinnefotball.

Kolbotns skjebne skyldes at Norges Fotballforbund (NFF) har lyst til å eksperimentere med nye turneringsformer – alt for å gjøre norsk fotball «mer konkurransedyktig». Derfor opprettet NFF et sluttspill i Toppserien for kvinner. Med et oppsett som ingen skjønner noe av, annet enn at det er direkte ødeleggende for fotballen.

Det er ti lag i Toppserien. Disse spiller først mot hverandre i såkalt dobbelt serie, altså både hjemme og borte. Det blir til sammen 18 kamper. Det samme skjer i divisjonen under.

I fotball pleier man å kåre en vinner etter et slikt seriespill. Men ikke så i norsk kvinnefotball. Ikke i år, og ikke neste år. Det er først etter disse 18 kampene at alvoret setter inn. At ting virkelig teller.

De fire øverste lagene i Toppserien møtes i et sluttspill seg imellom. De får med seg poeng basert på plasseringen i «grunnspillet». Brann vant grunnspillet, og ligger godt an til å vinne også sluttspillet.

Stakkars Kolbotn, derimot, spiller nå et sluttspill mot de seks nederste lagene i Toppserien og de to beste i 1. divisjon, og bare én kamp mot hvert lag. De to nederste lagene rykker ned. Hvem du spiller mot hjemme og hvem du møter borte, kan være direkte avgjørende. Det begynner å ligne mer på et lotteri enn på fotball.

For Kolbotn er utfallet av lotteriet direkte tragisk. Laget samlet 26 poeng på de første 18 kampene. De teller ikke nå, alle lag i sluttspillet til Kolbotn begynte med null poeng. 18 kamper til ingen nytte, der altså. Nå har spillersalg, flytting på grunn av studier og skader gjort laget svakere.

Og Kolbotn må plutselig slåss mot nedrykk. Laget har samlet to poeng i sluttspillet. Enten vinner Kolbotn de to siste kampene – eller så rykker laget ned.

Det har vært store protester mot dette oppsettet, men slikt lytter man ikke til i NFF. Ikke før det er for sent – for kvinnefotballen, som har måttet lide seg gjennom denne sesongen, og trolig for Kolbotn.

Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien

Nå lover NFF en skikkelig evaluering. Det går mot endring av systemet. Men ikke før 2024, så kvinnefotballen må gjennom dette en gang til. Kanskje må andre lag lide Kolbotns vanskjebne.

Det er påfallende hvordan fotballens høye damer og herrer alltid leter etter nye måter å spille fotball på. Det er som om de ikke skjønner at fotball er verdens mest populære idrett fordi det er verdens enkleste idrett, både å spille og å forstå som publikum. Nei da, det bare må eksperimenteres og testes nye formater.

Så er det lett å anta at kvinnefotballen har vært prøvekanin her. Før noe lignende eventuelt kan gjøres med det «ekte» fotballen, altså den herrene driver med. Det må være veldig lite motiverende for alle damer og jenter i Norge som elsker fotball å bli behandlet på den måten.

Nesten like ille som det er for Kolbotn.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Jo Moen Bredeveien

Kommentator