Forrige uke satte Arendalsuka rekord i antall besøkende; 150.000 skal ha vært innom den politiske festivalen. Selv fulgte jeg bare så vidt med fra avstand. Joda, jeg fikk med meg at Une Bastholm trakk seg som partileder for MDG for å slippe å ryke på midten (et valg som må ha vært både innmari vondt og himla godt på én gang) og at strømkrisa var en åpenbar snakkis. Fokuset mitt var likevel på de to på sju og ni år som ga seg i kast med skolehverdagen igjen. Forrige onsdag troppet vi opp i skolegården, hånd i hånd, med spissede blyanter i penalet og svett gulost i matpakka.
Mens eldstemann slapp grepet fort og forsvant, måtte minstemann lokkes inn med rødsprengte, tårevåte øyne. Sammenbruddet han hadde hatt på morgenen, satt fortsatt i. Før førsteklasse var over, hadde han fått med seg en lesebingo hjem for sommeren. Den var det ingen av oss som hadde ofret en tanke i løpet av ferien, men nå sto han der full av anger og nerver og var overbevist om at han kom til å komme til rektor for ikke å ha «levert varene». Heldigvis ble vi møtt av den nydelige kontaktlæreren som trøstet med at det slett ikke hadde vært obligatorisk.
[ Derfor dropper denne kommunen alle lekser ]
Likevel, han er en type som helst ikke vil gjøre feil. Selv konstaterte jeg at vi var i gang akkurat som forventet; med én gutt som tenker at akkurat passe er godt nok og én som fortviler over hver minste, speilvendte bokstav. På tross av at det kun er to år som skiller dem og de begge kommer fra min mage, er ulikhetene påfallende. Likevel er det en ting de har til felles: de savner leken. De er heldige med dyktige, engasjerte og forståelsesfulle lærere, men føler fortsatt et stort behov for å leke helt fritt og uforstyrret mer enn det de kjenner at de har rom til i hverdagen.
Det er som med alt annet: Om du ikke vedlikeholder evnen til å leke, mister du den. Alle som er foreldre til skolebarn vet hvor fort det skjer.
Barna tropper opp i første klasse fulle av forventninger, og så daler motivasjonen gradvis til den når et bunnivå i tiende klasse. Det er ikke mine gutter jeg snakker om nå. Stadig flere mistrives på skolen, sju av ti kjeder seg. Det kommer fram av den siste Ungdata-rapporten, som ble presentert under Arendalsuka. Akkurat dette fikk jeg med meg, og det fikk meg til å tenke. Hadde resultatet vært et annet om leken – i stedet for å bli skjøvet ut – var noe skolen jobbet aktivt for å gi næring? Både for han viltre treklatreren med skrubbsår på knærne og grønske på buksa, men også for den flinke jenta som allerede kan lese og er «så moden for skolen». Han som er i ferd med å miste gnisten for skolearbeidet. Hun som altfor fort blir en flink pike jaget av prestasjonspress. De trenger leken som en ventil begge to, og de trenger å vite hvordan den skal brukes. Det er som med alt annet: Om du ikke vedlikeholder evnen til å leke, mister du den. Alle som er foreldre til skolebarn vet hvor fort det skjer.
[ Bekymret for elevene: – Skolene må snakke mindre om barnas prestasjoner ]
Her kommer vanligvis motargumentene inn: Skolen skal ikke bare være en feriekoloni full av kos. Her skal det læres, og læringsutbyttet skal testes og måles. Kunnskapen skal løftes og dyrkes. Det er jo tross alt kunnskap vi skal leve av når olja er borte. Jeg er også enig i kunnskapens og fagenes verdi, og vi trenger «flinkisene» som ivrer etter å pugge og prestere, analysere og diskutere, men disse elevene vil alltid finnes. De motiveres av egendefinerte mål og krav (jeg vet, for jeg var en av dem), og de vil være skoleflinke enten de går på koseskole eller kostskole.
Ofte er det her det butter i diskusjonen om lek og lekser, tester og måling: På den ene siden finnes de som mener at motivasjonen kommer om man slipper tøylene litt, på den andre siden argumenteres det for viktigheten av lærdom og kunnskap. Begge fløyer hevder å kjempe for barnets beste. Hun skal jo bli en robust borger og en attraktiv arbeidstaker – en som får seg jobb og klarer seg greit her i livet. Men hva om vi hopper glatt over barnets beste, og går til det egosentriske skritt og spørre «hva er det beste for oss?» For deg og meg som for lengst er ferdige med skolegangen, og om noen år vil trenger disse unge borgerne, slik de trenger oss nå. Hva slags arbeid er det vi vil at barna en gang i fremtiden skal utføre? Utfordringene de må stå i og finne nye løsninger for, er ikke få: klimakrise, eldrebølge, krig, pandemier… you name it.
Fra et helt egoistisk ståsted, ønsker jeg at vi utdanner folk som kan finne ut av flokene. Ikke bare å kunne svarene på hvorfor de har oppstått, men å jobbe fram løsningene.
I Innovasjonstalen, som jeg også skrev om før sommeren, sa Håkon Haugli det veldig tydelig: «Innovasjon har aldri vært viktigere». Samtidig har vi et historisk lavt antall gründere i Norge nå, fortsatte han, og presiserte: «Uten gründere blir det ingen omstilling». Det haster, og da er vi tilbake til leken igjen. Det er nemlig sånn at det ikke bare er veldig gøy og koselig for barna å leke, leken er også med på å utvikle ferdigheter hos de små borgerne som næringslivet etterspør mer enn noe annet. World Economic Forum går faktisk så langt som å hevde av verden står i et presserende behov for utdanningssystem som utvikler sosiale og emosjonelle ferdigheter for å møte globale utfordringer og at leken her spiller en vesentlig rolle. For å forstå morgendagens behov, må du ha velutviklede empatiske evner. For å finne løsninger som ikke allerede eksisterer, må du kunne se og forstå komplekse og noen ganger vage problemstillinger og ha evne til å gå løs på disse i samarbeid med andre. Leken er gull verdt om vi ønsker å utvikle og styrke elevenes empati, kreativitet, evner til å samarbeide og til å løse komplekse problemer på. For et par år siden publiserte nevnte World Economic Forum en liste over de ti viktigste egenskapene å ha i fremtidens arbeidsmarked. Her troner analytisk tenkning og innovasjon, aktiv læring og evne til kompleks problemløsing på topp, men også kreativitet, originalitet, fleksibilitet, robusthet og stresstoleranse er på lista.
[ Flere elever opplever skolen som utrygg: – Vi er bekymret for det vi ser ]
Leken har kvaliteter ved seg som handler om mer enn rekreasjon og kos. Fra et helt egoistisk ståsted, ønsker jeg at vi utdanner folk som kan finne ut av flokene, ikke bare å kunne svarene på hvorfor de har oppstått, men å jobbe fram løsningene. Jeg vil ha han som klarte å løse krangler i skolegården og som nå klarer å samarbeide med folk fra helt ulike fagfelt. Jeg vil ha hun som støttet reisverket av pinner og kongler med Lego og plastelina og som nå ser løsninger der andre ikke evner det. For var det ikke nettopp dette de diskuterte under Arendalsuka – hvordan møter vi fremtiden?
Som mamma vil jeg selvsagt også ha barn som gleder seg til skoledagene i mange år framover, for vi trenger også dem: De optimistiske, glade barna som motiverer hverandre til lek og læring selv når de ikke scorer best på test.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen