Denne uka la Ytringsfrihetskommisjonen fram sin utreding om «en åpen og opplyst offentlig samtale». Den fikk kanskje ikke den oppmerksomheten den fortjente, siden det nå koster 20 kroner å ta seg en dusj, og bensinprisen fortsatt er over 20 kroner literen. Vi må ha prioriteringene i orden.
Jeg har nå lest rapporten. Det vil si, jeg har lest sammendraget. Ikke det lange sammendraget, det har jeg ikke tid til, ikke engang etter at jeg sluttet å dusje, men et som er skrevet for yngre lesere, av min gamle venn Arne Svingen, som jeg selvfølgelig stoler på.
«Det står bra til med ytringsfriheten i Norge i dag» er en hovedkonklusjon. Dette kan jeg skrive under på, som får betalt for å skrive denne spalten annenhver uke, uten at noen kommer og banker på døra og spør om jeg kan bli med dem for en liten samtale. Kommisjonen tar til orde for toleranse og mangfold. Som de fleste vil bifalle. Jeg må likevel gå i meg selv, og innrømme at jeg fortsatt er skeptisk til mange mennesker som ikke mener det samme som meg selv.
[ Innfall: Må vi tåle rasismen? ]
I USA fikk debatten om ytringsfriheten et oppsving i 1990, da mange tok til orde for å sensurere rappere med de mest tvilsomme sexistiske meldingene. Hele musikkbransjen støttet opp om rapperne, mens de holdt seg for nesa. – Det handler om retten til å være idiot, sa Kate Pierson i gruppa B-52′s. Det er denne toleransen vi fortsatt skal forsøke å holde i hevd.
Kommisjonen mener at det er en fordel av så mange som mulig deltar i offentligheten, men legger til et viktig “når det behov for det”. Det er ikke alle meninger vi har like stort behov for. Jeg orker snart ikke mer av den moderne holdningen om at et bredt ordskifte alltid er av det gode, og at alles meninger er like mye verdt. Nei, det er de ikke! Jeg er glad for at døra til cockpiten i flyet er blitt stengt, så ikke hvem som helst kan komme fram til flygerne med gode råd om hvordan landingen best kan foretas i områder med sterk turbulens.
[ Innfall: Å være woke er OK ]
På landjorda må ytringsfriheten fortsatt finne sted. På samme måten som det er lov for barna å gå rundt i skolegården, vifte alle opp i fjeset og si «lufta er fri for alle». Det har de jo helt rett i, men de er forferdelig irriterende å ha med å gjøre, og holder de på for lenge kan de risikere at noen til slutt sier «et sted får grensen gå»
Da møter de motstand, de som synes at man må få mene hva som helst, uten å møte motstand: Vaksiner er verre enn sykdom! Jorda er flat!! Kvinner bør tie i forsamlinger!!! Nei, det synes jeg blir feil, svarer kanskje noen oppgitt til slutt. Og da får de sannelig høre det: Uuæææh, du er woke, du blir så lett krenket, du truer ytringsfriheten min. «Hvis folk ikke kan skille mellom hva som er sant og usant, blir det en stor trussel mot noe av det som ytringsfriheten skal beskytte: Å hjelpe oss å finne ut hva som er sant.», skriver kommisjonen. Dette tror jeg er sant.
Dette er Dagsavisens Innfall-spalte. Spor av satire og sarkasme kan forekomme.
