Rasistsommer

Nå som sommeren endelig omfavner landet senker mange av oss skuldrene, og forbereder oss på ferie. Da må vi sende en tanke til de som i stedet for å lene seg tilbake og nyte livet, heller bretter opp ermene og engasjerer seg for en utsatt gruppe som ikke alltid har det så lett: De reinspikka rasistene.

Forrige helg trykket nettstedet Opprop et angrep på rasismeparagrafen i straffeloven. Kort sammenfattet: Rasisme må demokratiet tåle. 18 samfunnsstøtter har skrevet under på innlegget. Et raskt overblikk antyder at ingen av de 18 noen gang har vært offer for rasismens stygge ansikt. Oppropet kommer nærmest som en protest mot Arnulf Øverlands «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». En av de mest inntrengende setningene norsk åndsliv har formulert. Rasismen er en urett de 18 likevel mener at vi må tåle. De tåler den i alle fall godt selv, godt beskyttet av den hvite norske tryggheten.

Oppropet kommer etter en dom i Høyesterett, mot en kvinne som i en kommentar på Facebook skrev dette om Sumaya Jirde Ali: «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk». Elin Ørjasæter, en av de 18, sier her i avisen at ytringene som førte til dommen åpenbart er så «helt på trynet» at de må aksepteres. Hvor åpenbart det er vet kanskje den som blir rammet bedre selv? Ørjasæter trakk seg selv fra Twitter for noen år siden, da hun beskrev formuleringer mot sin egen person «som å bli mentalt skutt på med hagle». «Som å», der altså. Hun ble ikke beskutt, og kan ha glemt hvordan det føles.

En av de mest kjente rasismedommene i Norge kom mot juristen Jack Erik Kjuus i 1997, da han på vegne av partiet Hvit Valgallianse hadde tatt til orde for å tvangssterilisere innvandrere, inklusive adoptivbarn, ektefeller av etniske nordmenn og deres felles barn. Jeg husker han gjorde sterkt inntrykk der han sto på Dagsrevyen og forsvarte sin sak, iført ei T-skjorte med «Arbeiderbladet» på. En krenkelse i seg selv! Kjuus hadde sterke krefter på sin side, fra pressen og PEN-klubben, ikke på hans side i selve meningsinnholdet, men i prinsippet om at dette også var noe ytringsfriheten måtte tåle. Intellektuelle størrelser framstår ikke alltid som spesielt intelligente.

Dette absolutte forsvaret for at ytringsfrihet må finne sted, er et prinsipielt ideal av akademisk interesse. I praksis er det uutholdelig. Det ligger en implisitt trussel i den alminnelige rasismen. Vi har ved flere tragiske anledninger sett hva det fører til når ord blir handling. Siden nobelprisvinner Bob Dylan er i landet denne uka vil jeg overlate siste ord til ham. Dylan lagde sangen «The Lonesome Death Of Hattie Carrol» i 1963, etter et rasistisk drap som begynte som hatefulle ytringer på en bar. I refrenget henvender sangeren seg til de som teoretiserer fornedrelse, og kritiserer andres frykt. Det er på tide å ta bindet fra øynene. Det er for sent å gråte etter at skaden har skjedd.