ARENDAL (Dagsavisen): Så kom det endelig, vendepunktet for Jonas Gahr Støre. Etter partilederdebatten sent torsdag kveld trillet avisene seksere på terningene. Støres medarbeidere kunne ta seg en fortjent tur på byen og bruke Arendalsukas siste kveld til å skåle for sjefens innsats.
Jonas Gahr Støre sto fram med engasjement og autoritet i partilederdebatten. Han var dønn tydelig og ikke til å misforstå. Tidligere på dagen hadde han sagt dette til VG om et Norge som stanser eksporten av strøm til Europa: «Det Norge vil ikke jeg være statsminister i».
Det brennende engasjementet for europeisk samhold gjorde at Støre fikk opp farten og løp inn til gull, slik Jakob Ingebrigtsen hadde gjort tidligere på kvelden.
NRK får kritikk for å vie den 90 minutter lange partilederdebatten til kun ett tema – strøm. Den kritikken er på sin plass. Men flere av deltakerne fikk ordskiftet til å dreie seg om mer enn det: Om internasjonal solidaritet, om krigen – og om Norges forhold til Europa og EU. Jonas Gahr Støre, Høyre-leder Erna Solberg, MDGs avtroppende leder Une Bastholm og Venstre-leder Guri Melby pekte alle på Putins ansvar og Norges rolle som en viktig partner for europeiske land i energikrise. Interessant nok gikk skillelinjene i strømdebatten nøyaktig der vi finner skillelinjene i EU-debatten.
Det var her Støre var virkelig god. Da han snakket om de økonomiske konsekvensene for folk flest, kom han mer på defensiven. Men det brennende engasjementet for internasjonalt samarbeid og europeisk samhold gjorde at Støre fikk opp farten og løp inn til gull, slik Jakob Ingebrigtsen hadde gjort på 1500-meteren i EM i München tidligere på kvelden. Da fungerende SV-leder Kirsti Bergstø snakket om at markedskreftene herjer i Europa, lynte det i øynene til statsministeren: «Det er ikke markedskreftene som herjer i Europa. Det er Putin som herjer i Europa,» sa han. Den satt.
[ Hege Ulstein: Sørlandsverkebyll ]
Europaspørsmålet har fått et radikalt annet innhold etter invasjonen av Ukraina enn det hadde da partilederne drev valgkamp for et år siden. Måten de snakker ulikt om strømprisene på, er en perfekt illustrasjon på det. Velgerne er også i bevegelse – en ganske voldsom bevegelse. Norsk medborgerpanel, som undersøker nordmenns holdninger til ulike politiske spørsmål over tid, kartlegger også hva vi mener om EU og EU-medlemskap. Denne uka publiserte Universitetet i Bergen en artikkel av Førsteamanuensis Endre Tvinnereim ved Institutt for politikk og forvaltning, basert på funn i denne undersøkelser. Artikkelen viser at velgerne er langt mer positive til norsk medlemskap i EU etter krigsutbruddet enn de var før Putin gikk til angrep. I 2019 var 60 prosent negative til norsk medlemskap, mens bare 26 prosent var positive. I 2022 er 47 negative, mens 40 prosent er positive.
I en meningsmåling i Nettavisen denne uka var det flertall for norsk EU-medlemskap blant de yngste velgerne. Blant dem mellom 18 og 30 år svarer 43 prosent ja og 33 prosent nei.
Det er ikke så rart at vi får slike målinger. Putin har oppnådd det stikk motsatte av det han ønsket. Det er blitt mer samhold og solidaritet i EU, og klare og kontante reaksjoner. Selv om vi ikke er medlem, følger Norge opp så å si alle tiltakene til EU.
Hvis regjeringen rakner, er det opplagt at Norges forhold til Europa er den klart heteste kandidaten til å utløse en slik krise
Krig i Europa, og Putins utspekulerte bruk av gass som våpen for å svekke og splitte landene i EU, gjør selvfølgelig sitt til at EU-spørsmålet våkner til liv igjen. Under partilederdebatten kunne det nesten virke som om Støre har vunnet en intern batalje i regjeringen. Det var i alle fall ingen nei til EU-retorikk å høre fra Trygve Slagsvold Vedums munn. Dermed unngikk Ap og Sp å framstå som splittet - foreløpig.
Problemet er at det ikke er opplagt hvor lenge denne konstruerte harmonien kommer til å vare. Ap og Sp har fullstendig ulike oppfatninger i EU-saken. På dette punktet kan vi trygt si at regjeringen har en splittet personlighet. Det er ikke noe enklere for de borgerlige, der Erna Solberg og Frp-leder Sylvi Listhaug står på hver sin side av den samme skillelinjen. Guri Melbys Venstre er et klart ja-parti, mens Olaug Bollestads KrF famler og falmer.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Jeg tilhører den delen av befolkningen som har flyskrekk. Men det er verdt det. ]
I Hurdalsplattformen står det at «EØS-avtalen og norsk medlemskap i NATO ligger fast. Regjeringen vil ikke søke medlemskap i EU». Men selv om regjeringen kan bestemme hva den selv gjør og ikke gjør, kan den ikke bestemme hvilke saker som havner i sentrum av de politiske begivenhetene, eller hvilke debatter som dominerer det offentlige ordskiftet.
Under Arendalsuka har et stadig tilbakevendende skravletema over diverse kaffekopper og ølglass vært om Senterpartiet på et eller annet tidspunkt får nok av motgang og nedturer, og forlater regjeringen. En slik frivillig exit er ytterst sjeldent, og flere peker på at selv om Frp gjorde det i 2020, ligger det ikke i det politiske dna-et til pragmatisk maktparti som Sp å snu ryggen til innflytelse. Men da glemmer man at Senterpartiet har bidratt til oppløsningen av to regjeringer tidligere: Borten i 1971 og Syse i 1990. Begge gangene raknet det på grunn av Norges tilknytning til Europa. Begge gangene endte det med en folkeavstemning og nei-flertall etter bruddet.
Det betyr ikke at EU-saken kommer til å sprenge regjeringen Støre - eller at en ny EU-avstemning er nært forestående. Men hvis regjeringen rakner, er det opplagt at Norges forhold til Europa er den klart heteste kandidaten til å utløse en slik krise. Og så lenge Ap og Sp henger sammen, vil spørsmålet om Norges forhold til EU uvegerlig skape gnisninger og spenninger. Vi har sett det i debatten om hybridkabler, vi ser det i debatten om strøm, og vi kommer sannsynligvis til å se det i debatten om klima og karbonavgifter.
Tidligere statsminister og Ap-leder Thorbjørn Jagland skrev i sin tid en bok med tittelen «Min europeiske drøm». Støre har sikkert europeiske drømmer, han også. Men for Ap/Sp-regjeringen kan det fort ende med «Min europeiske strøm» og et mareritt.
