Skrekken sneik seg på meg da jeg fløy et lite propellfly inn i en storm over Johannesburg en sein kveld for 12 år siden. Stormen var så kraftig at de stengte flyplassen under oss, selv om vi kunne skimte den mellom lyn og tordenskyene. Flyet falt stadig nedover, det kjentes som flere tusen meter rett ned og steg så med nesa høyt opp igjen, så folk bak oss spydde prosjektiloppkast og purseren løp i midtgangen og hentet våre poser i stolryggen foran oss, så vedkommende skulle klare seg uten at de andre blei dusja ned. En kvinne skrek for livet og ropte at vi kom til å dø. Jeg fikk fullstendig panikk av alt dette og var hundre prosent sikker på det samme.
Derfor vi kunne drepe den ene med fornavn
Jeg har alltid syntes synd på dem med flyskrekk før jeg selv konverterte. For du mister en vanvittig frihet. Gleden av å kunne flytte på seg langt. Flyskammen vi alle bør kjenne på, blekner med tanke på alternativet for å komme seg dit en vil. I forrige uke ville jeg til Sicilia. Med to fly og en haug med kumulusskyer tilbakelagt under meg, landet jeg rett ved Etna mens myk damp steg opp fra kratrene. Selvfølgelig kom det et snev av askefast angst i det jeg ankom. Jeg landet inn i så mange mennesker, hus, hunder og vakre bygninger at jeg nesten angret. Jeg hadde helt glemt hvordan Europa er når de selv har begynt på egen fellesferie. De er så vanvittig mange.
Det er så tett, det er så varmt, men likevel er det rørende å se mylderet av mennesker og gateselgere ute i friluft. Italia har tross alt hatt portforbud og mye strengere koronaregler enn vi i Norge har opplevd. De var ikke helt ferdig. Munnbindene måtte stadig vekk på der vi beveget oss rundt i fuktigheten. Selv om Italia er miniamerika og omtrent halve befolkningen er vaksinemotstandere. Uansett, friheten menneskene rundt meg følte på, var påtakelig. Covid ut, cortado inn!
Alle vet at en bør flytte på seg for å se sitt eget land og liv med klarere øyne. Ibsen-trikset. Medie-Norge bestemte seg for at hele landet skulle engasjere seg i om Freya skulle leve eller dø. Det ble for dumt å lese om når havet du er omringet av, krever så mange menneskeliv på flukt hver dag. En katastrofe på blå bølger og turkis havbunn rett utenfor der du nipper til ferneten. Foran meg på gata, en gammel italiensk kvinne i hvit frakk, sittende på kne og tigge. Jamrende, nesten skrikende. Hver dag, hver kveld. Rushdie kjemper for livet, sto det i en siciliansk avis. Rushdie mister synet, skrev en norsk en. Den statlige iranske avisa skrev: «Djevelens hals er blitt kuttet».
Rundt bordene kom afrikanerne som hadde klart å komme seg over havet, med spedbarna på ryggen og treåringene subbende etter seg, for å selge smykker. Jeg kjøpte et armbånd med Pride-perler og kom på at jeg nesten hadde glemt hva som skjedde utenfor London Pub i juni. Som med Rushdie – folk går rundt og hater lenge. Det kjentes så lenge siden, angrepet på kjærligheten. Verdens lengste sommer. Med strømpriser minutt for minutt i stedet for Hurtigruten minutt for minutt. Hurtigruten satt uansett fast i et skjær på Vestlandet. Førerløst minutt for minutt. Angsten for å ta båt snek seg på meg. Båter som altså ikke har ror. De er i stedet like godt teknisk utstyrt som mine egne barn. Som også styres av iPad!
[ Lars West Johnsen: Det er lettere å løpe langt når man vinner. Nå orker ikke Bastholm å løpe mer. ]
Jeg har alltid vært redd for havet. Ingen god svømmer. Dagen etter skulle jeg ta båt. Til en ny vulkan. Så mye en skal være engstelig for rundt så mange mennesker som strever med å overleve hver dag. Som Freya går de rundt meg. Lever på nåde. De har klart å komme seg helt hit til Sicilia. Fra forferdelige forhold. Papirløse og eid av menneskesmuglere, vår tids slavehandel. Og jeg samme sted med mine banale angster, mens jeg leser om vannmangelen i Oslo og tørken i Europa. En flaske Aqua naturale til, takk! For en deilig varme.
Saken fortsetter under videoen
Båten er stappfull. Jeg har på meg feil munnbind. Det må byttes til typen med nebb. Som svette kirurger sitter vi på rekke og rad før en svart sky med eksos blåses hardt og legger seg rundt hele båten. Hele lugaren lukter bensin. Nå drukner vi, tenker jeg. Hvis alle får panikk er den trappa opp mot dekket for smal. Italienere er ikke forkjempere for norsk, rett kø. Her skal den sterkeste først på og først ut. Alle er hver sin lille mafiaboss. Spedbarn ligger i bro og skriker i små vogner. Mødrene rikker ikke en finger. Sitter og ser ned på de forgråtte fjesene. Så kalde mødre i steikende varme, tenker jeg. Så hardt å være så ny i verden. Båten rykker og krenger. Velkommen til det vakre Middelhavet. Jeg takker Guden jeg ikke tror på for at det er redningsvest under hver stol. At det faktisk er en redningsvest og ikke bare tøysevest som den de der ute i horisonten kanskje får ha på seg.
De som flykter fra klimakrise og tørke til et bedre sted: Europa, med klimakrise og tørke. Tenk det. Jeg sjekker hvordan det går med Freya for å dempe uroen i kroppen. Freya er farlig, står det. Hun må dø. Ikke engang en hvalross i Asker får nervene til å roe seg. Typisk. Dagen etter var hun skutt og jeg overlevde båtturen. Hadde ikke forventet noe annet. Typisk redd nordmann i stor folkemengde. Følte meg flau nedover landgangen.
[ Jo Moen Bredeveien: Raseriet mot strømprisene kommer ikke av sosial nød. ]
Hvalrossen ble nesten utrydda fordi den var så tillitsfull at den aldri flykta fra de norrøne strendene når våre forfedre slakta den ned. Men nå øker hvalrossbestanden. Det er derfor vi kunne drepe den ene med fornavn.
Verden er stappfull av folk. Folk uten fornavn som vi ikke orker å forholde oss til. Det er derfor vi er i en klimakrise. Vi skal bare bli flere. Men flere skal stryke med. Enten i globale pandemier, eller som båtflyktninger på vakre hav, i MC-ulykker i en glatt sving eller andre forferdelige trafikkulykker. Sommeren er alltid full av ulykker og død. Den er også full av nye opplevelser, nye møter, nye sjanser. En trenger ikke Arendalsuka for å mingle. Men en trenger å flytte på seg, reise, se verden. Selv om den er fæl. Selv om du forurenser på ferden.
De åpnet flyplassen etter hvert over Johannesburg. Vi hadde vært 40 minutter inni stormen og fløyet i sirkler. Jeg landet med min nyankomne flyskrekk. Svett, livredd og med røde panikkflekker oppover halsen satte jeg meg ned på et sete uti avgangshallen. Det var ca. 35 minutter til vi skulle rekke vårt neste fly videre til Cape Town. Rett opp i stormen igjen for å se verden og få perspektiver på ting. Privilegerte er vi med flyskrekk.