USAs tidligere president Donald Trump og Storbritannias falne statsminister Boris Johnson har mer enn en påfallende lite elegant hårfasong til felles. Bustehodet og hentesveisen har også store problemer med å forholde seg til sannhet og fakta. Og de klarer bare ikke å gi slipp på makten når de først har fått den mellom hendene.
Til vanlig pleier man å snakke om rottene som forlater et synkende skip. Men dette er et enestående eksempel på at det synkende skipet forlater rotta, lød den erkebritiske, tørrvittige kommentaren fra Labour-leder Keir Starmer like før Boris Johnson til slutt ga seg, på en måte, nølende og halvhjertet. Hele styringsapparatet rundt ham måtte kollapse før han innså at det var over, og han varslet at han trakk seg som statsminister og partileder for det konservative partiet.
[ Linn Stalsberg: Masseskyting skjer i et samfunn ]
Det vil si. Ikke ennå. Ikke før til høsten. Ikke før en etterfølger er klar. Og ikke med ydmykhet og erkjennelse av feil, men i hovmod og akkompagnert av en skamløs skryteliste.
Johnson har ikke, som Trump, sendt væpnede tilhengere ut i et dødelig angrep på parlamentet for å kortslutte demokratiske prosesser som går ham imot. Det skal han ha. Bortsett fra det er det all grunn til å bruke den klassiske betegnelsen «The special relationship» på de to fallerte statslederne.
Begge to har bygget makten de klamrer seg til på løgn, misbruk, mobbing og manipulasjon – og en berettigelse som innebærer at reglene de påfører alle andre, ikke gjelder for dem. Boris Johnson festet og drakk i Downing Street nummer 10 mens landet han ledet var pålagt harde pandemirestriksjoner. Donald Trump har lurt tilhengerne sine til å betale millioner av dollar til ham, angivelig for å støtte kampen hans for det som bare går under navnet The Big Lie; løgnen om at valget i 2020 var rigget, og at Trump egentlig vant. I realiteten går store deler av pengene til helt andre ting.
De måtte stenge ned på timen, og ringe rundt til de ventende pasientene for å fortelle dem at timen de hadde reservert for en abort dessverre var avlyst. Også til bestemoren som hadde tatt kontakt på vegne av sitt 14 år gamle barnebarn.
Til uka er det klart for den sjuende høringen i den særskilte komiteen som gransker kuppforsøket mot kongressen i USA 6. januar 2020. Opplysningene som hittil er kommet fram, er grufulle og viser oss en president som – sammen med sine medsammensvorne – forsøkte å knuse demokratiet i landet han ledet for å kunne fortsette å styre det som autoritær fører i et familiedynasti. Det eneste lyspunktet er at disse opplysningene er nødt til å føre til en rettssak og fellende dom mot Trump.
I Storbritannia er gravskriftene over Boris Johnsons politiske virke stappfulle av eksempler på manipulasjon, maktmisbruk og løgn.
Men det er ikke bare nitriste CV-er som står igjen etter de to mennene. De har også oppnådd betydelige politiske resultater – og de etterlater seg arvegods som leverer forandringer i vanlige menneskers liv. I lang tid framover.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Tidligere denne måneden – atten måneder etter at Trumps kuppforsøk mislyktes – fikk USAs kvinner kjenne en slik konsekvens, direkte på kroppen. Den grunnlovfestede retten til svangerskapsavbrudd ble radert ut av en høyesterett der tre Trump-oppnevnte dommere har tippet flertallet i en ny, og svært radikal retning. En ansatt på en abortklinikk i USA fortalte til The New York Times-podkasten «The Daily» hvordan de måtte stenge ned på timen, og at hun ringte rundt til de ventende pasientene for å fortelle dem at timen de hadde reservert for en abort dessverre var avlyst. Også til bestemoren som hadde tatt kontakt på vegne av sitt 14 år gamle barnebarn. Det var først da helsesekretæren på klinikken forsto at jenta var gravid etter en voldtekt. Men verken det eller alderen spilte noen rolle. Svangerskap etter voldtekt og incest skulle fullføres til fødselen, også for et barn, ifølge den nye loven.
Boris Johnsons løfte da han ble statsminister, var å «get Brexit done». Det løftet har han holdt. Men de fantastiske resultatene han sa ville komme av den britiske isolasjonen, har uteblitt. I stedet strever den britiske økonomien med lavere vekst, handelsunderskudd og varemangel.
[ Selma Moren: Skulle ikke dere være «trendy?» ]
Etter at folkeavstemningen var gjennomført, ble det avslørt at Leave-kampanjen som jobbet for Brexit, hadde spredd målrettete usannheter og manipulerende desinformasjon på Facebook ved hjelp av analyseselskapet Cambridge Analytica. Vi får aldri vite om det svært jevne resultatet ville blitt et annet hvis dette ikke hadde skjedd.
Inflasjonen, de økende rentene, tomme butikkhyller og de generelle nedgangstidene rammer Storbritannia ekstra hardt på grunn av Brexit. Det er først nå og framover at utenforskapet får full effekt, når diverse overgangsordninger etter hvert avsluttes. Den generasjonen som stemte for å bli i EU, må leve med konsekvensene av en politikk de ikke ville ha – med mindre en av Johnsons arvtakere bestemmer seg for å tre inn i EUs indre marked og tollunion igjen.
[ Hege Ulstein: Den flyvende hollender ]
Tilbake på den andre siden av Atlanteren har et forsøk på å bekjempe løgn og desinformasjon strandet på en måte som nesten kunne kalles poetisk ironi – hadde det ikke vært for at det er så mørkt. Et rådgivende organ i Innenriksdepartementet skulle jobbe spesifikt med bekjempelse av desinformasjon, et fenomen som truer demokratiet i USA både helt konkret ved at valgene til høsten er i fare, og indirekte ved at løgnkampanjer skaper polarisering, splittelse og vold. Etter kort tid bestemte Biden-administrasjonen seg for å sette arbeidet på pause. Grunnen var at det ble møtt med ramsalt kritikk og omtalt som et «Sannhetsministerium» i offentligheten. Kritikken baserte seg på – ja, du gjettet riktig: Desinformasjon.
USAs og Storbritannias ulykker kommer etter at de er blitt styrt av uredelige politikere. Vi får håpe begge landene finner en vei ut av uføret. I mellomtiden kan de tjene som eksempler på hvor viktig det er å beskytte sannheten og redeligheten, hvis man ønsker å bo i et velfungerende demokrati.