Jeg var på en bransjefest nylig, og havnet på bord med en mannlig motefotograf. På et punkt begynte samtalen å dreie seg om regjeringas nye forskrift om obligatorisk merking av retusjert reklame, som tredde i kraft nå 1. juli. Stortinget har vedtatt dette for å motvirke kroppspress.
Hvis en ser mennesker som er juksa med, skal man få beskjed om det.
For det første skulle en tro at dette var en større nyhet – for i årevis har folk mast om konkret handling for å motvirke alle de «perfekte» inntrykkene unge møtes med over alt. En skulle også tro at det er bred enighet i bransjen om at noe må gjøres – for er det et tema «alle» liksom er enige om, er det ønsket om å «fjerne kroppspress blant unge». Det er faktisk så ihjelsnakka, at problemstillingen vannes ut. Blir en setning, bare.
Men nå, endelig! Et konkret tiltak, fra selveste Stortinget. Snakk om at ungdom endelig blir tatt på alvor.
[ Retusjert reklame må merkes: – På høy tid ]
Men – og her kommer poenget med den der motefotografen på festen: Det vi snakker så varmt om ellers, ble sablet ned rundt bordet. Fotografen virka opprørt, nesten sint, over det nye påbudet.
«Vi kommer bare til å ansette perfekte modeller», sa han. «Eller sminke dem masse. Det blir rett tilbake til 90-tallet» fortsatte han innstendig.
Fotografen hadde med andre ord ingen tro på at motebransjen kunne endre seg. Hvis modellene ikke kunne manipuleres digitalt, kom de til å manipulere dem fysisk, sa han, ved hjelp av lys og sminke – eller rett og slett unngå de modellene som ikke har perfekt hud eller ønsket midjestørrelse.
Jøss, tenkte jeg. Hva skal vi med forskrifter, hvis motebransjen er råtten fra innsida?
[ Finn Schjøll levde det perfekte liv. Så endret alt seg (+) ]
Nå setter jeg det på spissen her - det finnes sikkert gode krefter i bransjen. Men fotografen på festen er ikke den eneste som har vært skeptisk til den nye forskriften. «Det kommer til å drepe bransjen» sa modell-agent Amar Faiz til MinMote, som skrev at «aktører i den norske motebransjen er skeptiske».
De er blant annet bekymret for at utenlandske selskaper ikke skal ønske å reklamere i norske magasiner, når de ikke får lov til å jukse med bildet. Og det gir jo mening – har du noen gang sett en solkrem-reklame uten en dame på langs med usannsynlig glatt hud på beina? Nei. Men ønsker vi å ha det sånn for alltid?
Et annet gjentakende argument, er at det kommer til å bli vanskelig å gjennomføre, selv om det er en fin tanke.
Det er rart det der, når det kommer til endring: Den er kanskje ønsket på et prinsipielt nivå, et slags slagord alle kan skrive under på: «Vi vil ikke at barn skal bli negativt påvirka, bla bla bla». Men når de samme folka faktisk må gjøre en endring i måten de gjør jobben sin på, da er det plutselig veldig «vanskelig å gjennomføre i praksis».
Er det ikke også veldig merkelig at en bransje som skal være først ut med hva som er trendy, overser retningen unge går i totalt? At de tviholder på det konservative og kommersielle, når strekkmerker, mangfold og kroppspositivisme er i vinden som aldri før, og enhver med IPhone kan være sin egen moteredaktør, med et potensielt massivt publikum?
Jeg sa ingenting til fotografen på hagefesten. Men jeg skulle ha gjort det. For hvis man heller vil tilbake til 90-tallet, fordi man tror det er et stort tapsprosjekt å være ærlig om kropp, da sitter man jo faktisk fast i noe gamle verdier som skulle ha blitt kasta for lenge siden. Eller re-designet da, som vi gjør i 2022.