Kommentar

Interessekonfliktenes høyborg

I konkurranse med alt annet verdens rikeste mennesker kan bruke penger på, er det kanskje ikke så rart at Premier League ruller ut den røde løperen så lenge du har nok penger å spytte inn i akkurat deres kasse.

Chelsea er i inne i en komplisert salgsprosess, der britiske sanksjoner legger bånd på hvordan salget kan foregå. Samtidig er klubben nødt til å selge for å unngå konkurs, da Chelsea ikke får lov til å generere nye inntekter.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

At rikinger eier fotballklubber har vært et privilegium de mest velstående i samfunnet har hatt så lenge fotballklubber har eksistert, men den ekstreme globaliseringen som har skjedd de siste 20–25 årene har gjort at de superrike i større grad har kjøpt fotballklubber for å tjene enda mer penger. Det er ikke noe nytt i England, men da Roman Abromovitsj kjøpte Chelsea tilbake i 2003, åpnet det et nytt kapittel i sagaen om hvem som skal få lov til å eie fotballklubber.

Premier League har nemlig en egen seksjon om det i sitt regelverk, som først ble introdusert i 2004, året etter den russiske oligarken fullførte sitt oppkjøp av Chelsea. Siden har det regelverket gått fra å være en «fit and proper»-test til å nå være en «owner’s and directors’ test» og det er det en grunn til.

Det er nemlig ingenting i regelverket som sier at hvis du har begått krigsforbrytelser mot et annet land, så kan ikke landet ditt kjøpe opp en fotballklubb i Premier League. Ett av kriteriene for å passere testen er at du som skal eie og drive klubben ikke kan ha begått en kriminell handling utenfor Storbritannia som ville ha gitt domfellelse og straff i Storbritannia, men regelverket er formet sånn at det er opp til Premier Leagues styre å bedømme.

Hvis vi tar Newcastles oppkjøp som eksempel har ikke Amanda Staveley, som driver klubben, nødvendigvis gjort noe galt. Staveley har verken drevet med krigsforbrytelser, menneskehandel eller drept mennesker såvidt vi vet, og Premier League-styret har bedømt situasjonen dit hen at hennes bud ikke kan linkes opp til kronprins Mohammed Bin Salman, selv om han leder investeringsselskapet som har finansiert oppkjøpet.

Dermed er ingen lover brutt, og Premier Leagues «owner’s and directors’ test» passert. I Chelsea sitt tilfelle, er klubben nå avhengig av å selge klubben, for å unngå at klubben i verste fall går konkurs, og den nye eieren der må passere den samme testen. På grunn av sanksjonene som er iverksatt mot Roman Abromovitsj, blir det komplisert. Av flere grunner.

Først av alt fordi Abromovitsj selv ikke kan få noe av pengene, og at han da som eier heller ikke kan bestemme hvilket av budene som skal godtas. Det må gjøres av Raine Group, som er banken som har fått oppdraget med å selge Chelsea, men på grunn av sanksjonene fra Storbritannia, må myndighetene godkjenne Raine Groups valg, hvis ikke kan de stanse salget.

Det betyr at de britiske myndighetene i stor grad har makten til å bestemme hvem som skal ta over Chelsea, som igjen er problematisk da Nick Candy er blant de som er ryktet å komme med bud innen fristen som gikk ut fredag. Eiendomsbaronen Candy donerte mellom 2019 og 2020 hele 126 millioner kroner til Boris Johnson og Det konservative parti, som nå skal bestemme om samme Candy skal få lov til å kjøpe Chelsea eller ikke.

Blant andre bud fra ryktebørsen er det et nytt bud fra Saudi-Arabia, nemlig Saudi Media Group. De er eid av Middle East Broadcasting Centre (MBC) der den saudiarabiske staten kjøpte seg inn i 2020. Og siden staten Saudi-Arabia allerede er inne på eiersiden av Newcastle er det en interessekonflikt, som direkte går imot Premier Leagues regelverk, hvis Premier League-styret bedømmer eierskapet i de to selskapene til å kunne ledes tilbake til den saudiarabiske staten.

Så har Premier League også en egeninteresse i at Chelsea ikke skal gå under, og at store investorer skal fortsette å bruke milliarder av kroner på klubbene i ligaen. En gjennomgang fra Amnesty International vedrørende den samme klubbeier-testen fikk det glatte lag. Som den globale underholdningsleverandøren Premier League er, er det kanskje ikke så rart at moral, etikk og verdier blir underkastet et sett kriterier som kan brukes for å få enda mer penger inn i kassa.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen