Så var dagen her. Kvinnedagen. Som vanlig har avisene i forkant publisert både debattinnlegg og redaksjonelle saker som forteller oss at 8. mars er i anmarsj. Likevel føles det litt som at lufta har gått ut av ballongen i år.
Pandemien må få noe av skylda; det har vært vanskelig å planlegge store arrangement med dårlig forutsigbarhet. I min hjemby Fredrikstad er vi lovet tog og appeller, men det skikkelige kruttet – et fullspekket program – spares til neste år. På toppen av dette har landets arbeids- og inkluderingsminister gått etter mye rabalder, og Ukraina er rammet av et angrep så skremmende at det er til å miste nattesøvnen av. Nyhetsbildet er preget av viktige saker som krever vår oppmerksomhet, og 8. mars er jo ikke noe nytt. Enkelte mener til og med at det ikke er viktig. Eller relevant.
For noen er 8. mars en dag for feiring av hvor langt vi har kommet i likestillingskampen her til lands. Andre fastholder at det er en kampdag der det først og fremst er kravene som må løftes. Men er det ikke sånn at kampene må kjempes hver eneste dag, og at den feiringen kan vente til vi faktisk har passert mållinja? For vi er ikke der ennå altså, vi er ikke i mål.
[ Mannstunge bransjer vil ha flere kvinner ]
Kanskje er akkurat denne Kvinnedagen, den som druknet i det brutale nyhetsbildet, en der både kamp og feiring kan tre litt til side og gi rom for refleksjon og en aldri så liten analyse av hvor vi trenger å sette inn støtet framover? En god, gammeldags evaluering, rett og slett.
Her er en tanke: Hvis Kvinnedagen handler om budskap, tenker vi da nok på hvem som er målgruppen for budskapet? Eller roper vi det bare høyt til hverandre?
Kampene må kjempes hver eneste dag, og den feiringen kan vente til vi faktisk har passert mållinja. For vi er ikke der ennå altså.
I Norge har vi kommet langt med likestilling. Det slås fast til stadighet. Likevel stagnerer vi i innspurten om vi ikke klarer å formidle verdien av kampene for alle – for fellesskapet. Likestillingskampen må kjennes relevant for flere enn oss feminister om vi skal komme i mål. Det er ikke vanskelig å komme opp med gode eksempler: Fedre og barn rammes når fødsels- og barselomsorgen svikter, nedprioritert kvinnehelse gir kostbare sykemeldinger, mens bedrifter med god kjønnsbalanse viser seg å være mer lønnsomme. Det er ganske enkelt god butikk å jobbe for likestilling. Dessuten er det bra for folkehelsa.
Kvinnekamp er ikke en «jentene mot guttene»-kamp. De fleste av oss har menn i livene våre – fedre, brødre, sønner, kjærester, kollegaer – som vi er glade i, respekterer og verdsetter. Det er ikke dem vi vil endre, det er systemene og strukturene. Så hvorfor finnes det menn som føler seg tråkka på av dette fokuset?
For et par år siden ble det gitt ut en bok med tittelen «Nattafortellinger for rebelske jenter», en barnebok med historier om kjente kvinner som hver på sitt vis har satt sitt preg på verden. Boka er et hyllet feministisk prosjekt oversatt til et førtitalls språk og solgt verden over. Det er selvsagt viktig for jenter med sterke forbilder, men er det ikke guttene som burde blitt fortalt disse historiene? Som burde få øynene opp for kvinnelige helter? Vi kan selvsagt lese boka for gutter, men hva kommuniseres når det allerede i tittelen tydeliggjøres at den ikke er for dem?
Det var dette med målgruppe igjen: Om vi ekskluderer gutta fra det feministiske prosjektet, kan vi ikke forvente at de skal fatte interesse for det heller.
Konsulentselskapet McKinsey publiserte for et par år siden en artikkel som løftet fram forskning som viser at lederegenskaper verden trenger for å møte framtidens globale utfordringer i stor grad var kvaliteter som oftere sees hos kvinnelige ledere, blant annet inspirasjon, inkluderende beslutningstaking, utvikling av mennesker og å være rollemodeller.
Kanskje vi skal hente fram disse egenskapene i år for å inspirere og inkludere dem som verken går i tog, ser på eller eller leser om 8. mars, til å forstå verdien kvinnekampen har for alle?
Om vi ekskluderer gutta fra det feministiske prosjektet, kan vi ikke forvente at de skal fatte interesse for det heller.
Selv skal jeg begynne med mine tre gutter. Jeg håper de en dag er stolte feminister som bidrar til likestilling både i holdning og handling. For å nå dette målet, vet jeg at jeg må jobbe med det hver eneste dag, sette et eksempel og spisse budskapet mitt slik at jeg får det til å dreie seg like mye om dem som om meg. Jeg får dem neppe til å ville lese en bok som er «for jenter», men vi har allerede stor glede av Roald Dahls Matilda og historien om Rosa Parks fra serien «Små folk, store drømmer».
God, målretta Kvinnedag!