SV er en forkortelse som kan stå for så mange ting, i tillegg til Sosialistisk Venstreparti. Snurt Vingler. Staut Viktigper. Samarbeidsvillig Venn. Streng Vriompeis. Slu Vinner. Skvist Venneløs.
Etter at partileder Audun Lysbakken forlot regjeringsforhandlingene og lot Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum seile sin egen Hurdalssjø, har SV fristet en semiopposisjonstilværelse i Stortinget. Hittil har det gått sånn passe. Mye tyder på at SVexit har skapt like mange problemer for partiet som det løste.
[ Tre Ap-statsråder må lykkes hvis regjeringen Støre skal lykkes ]
Det positive, sett med SVs øyne, er at partiet slipper å hefte for en politikk partiledelsen mener den ikke kan stå inne for. Audun Lysbakken har gjentatte ganger sagt at han kan få mer gjennomslag i hovedsakene – klima og forskjeller – ved å forhandle budsjett og enkeltsaker i Stortinget, enn det han fikk til på Hurdal. I trontaledebatten denne uka har Lysbakken og andre i SV pukket på at Ap/Sp-regjeringen forvalter et massivt mandat med 100 velgere i ryggen, der SV er det største partiet. Det er vanskelig å lese det som noe annet enn et argument om at SV skal ha kraftigere gjennomslag enn det partiets oppslutning tilsier. Det høres ut som at SV vil forhandle på vegne av mandatene til Rødt og MDG, også, i tillegg til sine egne.
SVexit har skapt like mange problemer for partiet som det løste.
Men er det så enkelt? For det første er gleden ved å slippe å hefte for regjeringens politikk, en svært forbigående lykke for SV. Dersom det blir budsjettforlik i høst, og til våren, og til høsten, og våren etter det, og så videre, vil SV etter hvert framstå som en del av Støres faste maktbase. Ting tyder på at den erkjennelsen ikke helt har sunket inn. På NRKs Politisk kvarter torsdag morgen filleristet i alle fall miljøpolitisk talsperson Lars Haltbrekken Venstres nestleder Sveinung Rotevatn for å ha hatt «medansvar» for Høyres klimapolitikk. Nå har riktignok Venstre sittet i regjering i tre av Erna Solbergs åtte år som statsminister, men SV må regne med at denne typen uttalelser kommer til å bli sendt i retur før blekket på en budsjettavtale er tørt.
Flere har pekt på at SV sannsynligvis hadde blitt på Hurdal om Rødt hadde kommet under sperregrensen, men at et sterkt Rødt gjorde at SV ikke tok den sjansen. Dette problemet er likevel ikke borte med den forsvunne regjeringsmakten. Tvert imot. Rødt vil være like store og like tøffe i trynet også når eller hvis SV blir budsjettpartner for Vedum og Støre. Skvisen består.
I stedet har det vært en strøm av strøm, så å si.
Når SV utnevner seg selv til talsperson for hele opposisjonen til venstre for regjeringen, pluss MDG, er det et fiffig retorisk poeng. Men det er egentlig helt unødvendig for SV å bruke det. Antakelig skaper det mer irritasjon enn åpning for gjennomslag hos forhandlingsmotpartene. Sannheten er at SV har svært gode kort på hånden denne høsten. De trenger ikke låne ess eller jokere fra stokken til Rødt og MDG. Det er nærmest utenkelig at Jonas Gahr Støre kan tåle et forhandlingssammenbrudd med SV om statsbudsjettet allerede ved første forsøk. Han har uendelig mye mer å tape på det, enn det SV har. Det bør holde i massevis for SV. Spørsmålet er om partiets forhandlere i Stortinget fullt ut skjønner hvor store muskler de har. Den tidvis resignerte tonen i trontaledebatten tyder ikke på det.
Det fremste buzz-uttrykket i trontaledebatten har ikke vært «vanlige folk», slik mange nok hadde ventet, håpet og kanskje også fryktet litt. I stedet har det vært en strøm av strøm, så å si. Økte priser på elektrisitet har ført til en høyspent debatt om hvilke støtteordninger som best kan kompensere for utgiftene. Torsdag overrasket SV med å gå sammen med Høyre om et forslag om økt bostøtte og sosialhjelp for dem som sliter med strømregningene. Ap og Sp støttet forslaget, men de mistet initiativet på grunn av SVs manøver. Saken illustrerer et annet dilemma for SV: En fri opposisjonsrolle tilsier at de må kunne danne andre flertall utenom regjeringspartiene, selv om det neppe kommer til å skje veldig ofte. Samtidig har Lysbakken advart Støre og Vedum mot å gjøre det samme, og gå til andre enn SV. Den advarselen blir litt mer hul for hver gang SV gjør det samme.
Hvis opposisjonstilværelsen ikke løser Rødt-skvisen, ikke åpner muligheter for å danne andre flertall, og i alle fall på sikt gjør at SV uansett blir en del av regjeringens base, blir spørsmålet etter hvert: Var det verdt det? Første del av svaret på det kommer i løpet av budsjettforhandlingene senere i høst.