Kommentar

Flere lavtlønte er et faresignal

Det er dypt urovekkende at det blir flere lavtlønte.

Rødt, Arbeiderparti, SV og Senterpartiet vil legge til rette for lån av arbeidskraft mellom produksjonsbedrifter, som på denne byggeplassen i Larvik. På Peabs byggeplass i Larvik jobber folk fra flere entreprenører. Den interne byttehandelen er regulert i en egen avtale, en «byggpool».

Håvard Sæbø
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Kjell Werner

Kjell Werner

Kommentator

Stadig flere arbeidstakere tjener dårlig. I 2008 var det 21 prosent av jobbene her til lands som ble karakterisert som lavtlønte. Ti år senere hadde denne andelen steget til 27 prosent. En tredel av arbeidstakerne i privat sektor har lav lønn. Det er særlig innen overnatting, servering, bygg og anlegg at problemet er økende.

Dette kan vi lese i en fersk Fafo-rapport. Definisjonen på å være lavtlønt er at man tjener mindre enn 85 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeider. I 2008 lå denne grensa ved en årslønn på 301.000 kroner, mens den i fjor hadde krøpet opp til 430.000 kroner. Det er tjenesteytende næringer i privat sektor som har økt mest, og det er altså her det i hovedsak har blitt flere lavtlønte.

Lærdommen er at det lønner seg å være fagorganisert.

I 2018 var det drøyt 600.000 norske arbeidstakere som var lavtlønte, siden de tjente under 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. «Risikoen» for å ende opp med lav lønn er større for yngre enn eldre arbeidstakere, og den er større for utenlandske enn for norskfødte. Det er flest lavtlønte i varehandelen, men her har andelen med lav lønn gått ned fra 30 til 25 prosent i de ti årene som Fafo har undersøkt. Også i industrien peker pilene riktig vei.

Det hører med til historien at både LO og YS har krevd ekstra tillegg til lavtlønte ved lønnsoppgjør etter lønnsoppgjør. Dette har solidarisk bidratt til å løfte lønna til dem som tjener dårligst. Alternativet ville ha vært at enda flere hadde forblitt lavtlønte.

I 2008 jobbet 46 prosent av de lavtlønte i en bedrift med tariffavtale. Ti år senere var andelen redusert til 28 prosent. I private bedrifter uten tariffavtale ble det åtte prosentpoeng flere lavtlønte, mens andelen gikk ned med fire prosent i bedrifter med avtale. Lærdommen er at det lønner seg å være fagorganisert. Bokstavelig talt. Flere løftes slik ut av lavlønnsfella.

Men også her er det et tankekors. Fagbevegelsen mister nemlig terreng i mange av de typiske lavlønnsyrkene i private bedrifter. I 2008 var 59 prosent sektor bundet av tariffavtaler. Ti år senere var denne andelen sunket til 50. Her peker pilene i gal retning. Dette er en utfordring som i første rekke må rettes til fagbevegelsen selv. Men også arbeidsgiverne bør skjerpe seg, og myndighetene må legge bedre til rette for et organisert arbeidsliv.

Organisasjonsgraden må opp, på begge sider av bordet. Den norske modellen må pleies for ikke å miste sin kraft. Her har jeg store forhåpninger til den rødgrønne regjeringen som Ap-leder Jonas Gahr Støre snart blir statsminister for.